Reddet nærbutikken
”De kom med familie og pågangsmot. Look to Venabygda!” skriver lokalavisa Dølen. I den vesle bygda har en belgisk kvinne satt spor!
Wic zijn nederlandstalig, står det på et skilt som møter deg når du har kjørt opp noen bratte bakker og sakte nærmer deg Venabygdsfjellet langs riksveg 220. I Venabygda, nærmere bestemt på nærbutikken, snakker man altså nederlandsk. Men ikke bare der – en stund bodde sju-åtte nederlandske familier i bygda som på folkemunne ble kalt ”New Holland”. Også nede i Vålebrua – landsbyens sentrum – har nederlenderne satt spor. De driver som optikere, krobestyrere og i andre bransjer. I skobutikken La Pierre selger Yvette og Ed Steur blant annet eksklusive sko de selv har designet, og hit kommer kunder både fra Oslo og Lillehammer!
Det er i utkant-Norge belgiske Agnes Verhelst gjør en forskjell – hver dag! Hun holder nærbutikken åpen og sørger dermed for at bygdefolket fortsatt har et møtested.
Som i mange andre norske bygder har Venabygd Handel vært truet av nedleggelse
Ekteparet drev matbutikk i en landsby om lag to mil fra Antwerpen. De trivdes godt, men hadde få muligheter til å utvide butikken. Derfor ønsket de å gjøre noe annet. De leste om Norge i en avis, og tilfeldigvis fikk de nyss om et møte om Norge i regi av rekrutteringsfirmaet Placement. De stengte butikken, drog på møtet og fikk høre om en butikk i Venabygd som var til leie. De hadde aldri vært i Norge, men var nysgjerrige og bestemte seg for å sende en CV. Da de fikk tilbudet om å drive butikken, tok de en tur og traff bygdefolket som var opptatt av å finne noen til å overta.
”Ingen i Belgia trodde oss da vi fortalte at vi skulle flytte til Norge og drive butikk. Men et halvt år senere var vi her,” forteller Agnes. De var første gang i Norge i slutten av januar og kom tilbake rundt 17. mai. På nasjonaldagen var det fest på bygdahuset Venaheim – og den belgiske familien de ble kalt opp på scenen for å bli presentert. Tilbake i Belgia bestemte de seg for å selge butikken der. 27. juli 2004 flyttet mor Agnes, far Dirk med tre sønner til Venabygda. De bosatte seg i etasjen over butikken og tok over driften etter to uker.
”Det var vanskelig i starten. Når jeg tenker tilbake på denne perioden, forstår jeg ikke at vi klarte det. Tredje uken sto jeg alene i butikken uten å kunne norsk,” forteller Agnes.
Nå hilser 45-åringen kundene velkommen på dialekt og står sjelden fast på norsken. Småpraten går om små og store hendelser i bygda.
”Det er kjempebra at det er butikk her. Det er så lettvint. Ellers måtte vi reist helt ned til Ringebu for å handle,” sier Gunn Næss, som handler før hun skal på jobb. Helene Træet handler inn stort til Venabygd Montessori Barnehage. ”Det er kjekt å ha butikk her. Og så er det så blide folk bak disken!”
Agnes Verhelst er rimelig sikker på at det ikke hadde vært noen Venabygd Handel dersom hun ikke hadde drevet den. For nordmenn er det for mye jobb og for lite å tjene på å drive nærbutikk, tror hun.
Det finnes ikke mange gode eksempler på små grendesamfunn som greier å holde på nærbutikken sin. Derfor ”Look to Venabygda”. Foranledningen til dette avisoppslaget var nemlig besøk av en EU-delegasjon med forskere og bygdeutviklere fra Nord-Europa. Da Kommunal- og regionaldepartementet skulle vise fram sin satsing på butikkdrift gjennom Merkurprogrammet, valgte de en av de minste butikkene: Venabygd Handel.
Agnes syntes det var moro å bli trukket fram på denne måten.
”Jeg kan ikke konkurrere på pris, men må ha noe ekstra å tilby bygdefolk, hyttefolk og turister,” sier hun. Hun har et ekstra fokus på å tilby lokale varer; ost, øl, egg honning… Belgiske spesialiteter som sjokolade finnes også i hennes hyller.
I kaffekroken kan folk sette seg ned og slå av en prat.
Butikken er en del av limet i bygda, sammen med skole, kirke og samfunnshus. Men det oppleves som stadig vanskeligere å drive en slik liten butikk. Arbeidstimene er mange, og man blir ikke rik. Vakker natur, stillhet og en livsstil som gjør at familien kommer nærmere hverandre teller på plussida for belgierne i Venabygd.
”Vi føler at vi er viktige for bygda. Hvis den følelsen forsvinner, blir det nok slutt på butikkdriften,” mener Agnes. Slik hun ser det nå, blir framtida i Norge – med hyppigere besøk i Belgia.