Inge Eidsvågs foredrag ved lokalhistorisk seminar, Høgskolen i Lillehammer, 12.11.2014

Dialogens muligheter

Den organiserte tro- og livssynsdialogen i Norge begynte på mange måter for alvor i 1985. Da gikk Nansenskolen, Kirkeakademiet i Gausdal og Human-Etisk Forbund i Lillehammer sammen om et stort religions- og livssynsseminar på Nansenskolen. Temaet var: "Human-etikere og kristne - hva skiller og hva forener?" Dette var begynnelsen på de årlige religions- og livssynsseminarene ved Nansenskolen. Mennesker møttes og samtalte, frontene ble fliset opp, de svart-hvite fiendebildene ble erstattet av mer nyanserte valører.

Men det var flere enn kristne og human-etikere som levde i Norge. Inntil arbeidsinnvandringen for alvor begynte på 1960-tallet, var det bare Det Mosaiske Trossamfunn (1892), Baha'i-samfunnet (1948) og Human-Etisk Forbund (1956) som representerte et organisert alternativ til den kristne majoritetsreligionen. Med innvandringen begynte flere av de store verdensreligionene å bli representert i Norge, etterhvert også med egne organisasjoner.

Dette var bakgrunnen for at Nansenskolen i 1992 tok initiativet til dialogprosjektet "Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge". Representanter for alle de store religioner og livssyn ble invitert med. Formålet var å lære mer om hverandre, finne ut hva man hadde felles - og søke løsninger på praktiske konflikter som oppstår der mennesker med ulike religioner og livssyn skal leve sammen. Prosjektet resulterte i en rapport (Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge, 1993), som i årene etterpå er blitt pensum ved mange læresteder.

Dette arbeidet ble i 1996 fulgt opp med et nytt stort dialogprosjekt: "Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge." Formålet her var å drøfte forholdet mellom menneskerettigheter og religion, samt fremme forslag til å styrke menneskerettighetene innenfor de ulike religiøse miljøene i Norge. Også dette prosjektet resulterte i en omfattende rapport (Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge, 1997).

I juli 1992, mens Lillehammer var intenst opptatt med å forberede de 17. olympiske vinterleker, raste borgerkrigen i Jugoslavia. Sarajevo, OL-byen fra 1984, var under konstant beleiring og beskytning. Sterke bilder rullet over TV-skjermene og minnet oss om at Europa igjen sto i brann. Line Urke, småbarnsmor og ansatt i den olympiske organisasjonskomitéen (LOOC), tok et spontant initiativ til en solidaritetsaksjon for Sarajevo. Slik startet Lillehammer Olympic Aid, der både idrettsorganisasjoner, bistandsorganisasjoner og Lillehammer kommune var med. Nansenskolen var aktivt med helt fra begynnelsen. Aksjonen ble utvidet til å bli en aksjon for global solidaritet. Den samlet inn 70 millioner kroner, og støttet prosjekter i det tidligere Jugoslavia, Guatemala, Afghanistan, Libanon og Eritrea.

Dette internasjonale solidaritetsarbeidet var bakgrunnen for prosjektet "Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning", som Nansenskolen tok initiativet til høsten 1994. Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Institutt for fredsforskning ble med helt fra begynnelsen, og det norske utenriksdepartement ga økonomisk støtte. Hensikten var å samle unge mennesker fra de ulike sidene i Jugoslavia til et tre måneders opphold på Nansenskolen. Der skulle de gjennomgå et opplæringsprogram, for så å vende tilbake og fortsette arbeidet for forsoning og fred i sine hjemland. Metoden var dialog, en arbeidsform som Nansenskolen hadde brukt gjennom alle år, men som nå fikk fornyet aktualitet. Dialog i seg selv skaper ikke fred og harmoni mellom mennesker, men den er en forutsetning for at fiendebilder kan brytes ned og felles løsninger finnes.

Dette prosjektet har under Steinar Bryns ledelse vokst og utviklet seg videre. Mer enn 3000 mennesker fra det tidligere Jugoslavia har gjennomgått kursene ved Nansenskolen. De har reist tilbake til sine hjemland, der mange av dem har fortsatt arbeidet for demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning. I dag er det ni Nansen-dialog sentra i virksomhet i det tidligere Jugoslavia - i Skopje, Pristina, Mitrovica, Beograd, Podgorica, Sarajevo, Mostar, Osijek og Banja Luka. Mer enn 30 av dem som har gjennomgått kursene ved Nansenskolen arbeider full tid ved disse sentrene.

Dette er den største internasjonale satsing Nansenskolen noen gang har gjort, og den er blitt lagt merke til også utenfor landets grenser. I 1998 ble skolen tildelt UNESCOs pris for fredsundervisning (Honourable mention). Året etter fikk prosjektet "Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning" prisen fra Amalie Laksovs Minnefond til vern om menneskerettigheter.