Nansenskolen:
Glimt fra Nansenskolens historie II
Inge Eidsvågs foredrag ved lokalhistorisk seminar, Høgskolen i Lillehammer, 12.11.2014
Halvard Grude Forfangs skole
Det var ikke selvsagt at Nansenskolen skulle gjenåpne etter krigen. Anders Wyller var død og Kristian Schjelderup hadde valgt tjeneste i kirken. Men det var mange som mente at de humanistiske idealer og det program skolen var grunnlagt på, også ville være nødvendig i arbeidet med å gjenreise landet. Det betydde mye at mennesker som Sigrid Undset, Inge Krokann og Odd Nansen fremdeles ønsket å støtte skolen. I tillegg sluttet andre seg til, bl.a. Johs. Andenæs, Paulus Svendsen, Francis Bull, Johan Falkberget og Arnulf Øverland.
I februar 1946 gjenåpnes Nansenskolen formelt. Kristian Schjelderup blir invitert til å holde hovedforedraget. Han snakker om ”humanismen i dag”. Foredraget provoserer flere rådsmedlemmer, også fordi Schjelderup lar det trykke i tidsskriftet Kirke og kultur. De føler at han har krenket skolens religiøse nøytralitet. Schjelderup blir mektig irritert når han hører dette. I et brev til Rådets formann, Trygve J. B. Hoff, beklager han at ”de som nå skal lede skolen videre er så dogmatiske at de intet vil ha å gjøre med slike som søker forbindelse mellom humanisme og kristendom”. Det blir en skarp brevveksling mellom ham og Hoff, der Schjelderup til slutt ber om unnskyldning for at han har brukt uttrykk som kan forstås som en kritikk av skolens nye ledelse. Schjelderup blir med i skolens nye råd og han holder en og annen gjesteforelesning ved skolen. Men noen nær kontakt med den nye Nansenskolen blir det ikke.
I juni 1946 ble den 32 år gamle lektor ved Lillehammer høyere almenskole, Halvard Grude Forfang ansatt for å ta seg av et lærerkurs som skulle avholdes i august. Utpå høsten tiltrådte han som praktisk leder av skolen, foreløpig for ett år. Han forble skolens rektor i 25 år.
Det var imidlertid en annen som mange i styret heller hadde sett som Nansenskolens leder. Det var den klassiske filologen Eirik Vandvik, født i Suldal i Ryfylke og ti år eldre enn Forfang. Han var nynorskmann, hadde vært universitetsstipendiat i klassisk filologi og ble tildelt doktorgraden i 1938 på en avhandling om latinsk metrikk. Vandvik ble tilsatt som leder av det lærerkurset Forfang skulle bidra til. Samtidig var han medlem av skolens interimstyre. På det første vinterkurset, som kom i gang i oktober 1946, ble Forfang ansatt som ”praktisk leder”, mens Vandvik ble fast foreleser. Han ble vel også sett på som skolens åndelige leder.
Men det skar seg mellom Vandvik og Forfang. Vandvik trakk seg fra styret og ville ikke lenger ha noe med skolen å gjøre. Det samme gjorde Inge Krokann, også han trakk seg fra styret. Motsetningene skyldtes synet på hvilken institusjon Nansenskolen skulle være – og hvordan den skulle finansieres. Vandvik ville legge den tettere inn til Universitetet i Oslo og søke om statsstøtte. Flertallet i styret ville at den skulle være en fri institusjon, mer som en folkehøgskole – og finansieres av private midler. I tillegg kom nok personlige motsetninger. I et brev til professor Winsnes (27. mai, 1947) skriver Vandvik at dette året ved Nansenskolen ”vart ei via dolorosa reint personleg, (…) og det einaste år i mitt liv som eg kunne ynskje ulevd”. Det er sterke ord! Vandvik flyttet med familien tilbake til Oslo og ble i 1949 utnevnt til professor i middelalderlitteratur etter Fredrik Paasche. Vandvik døde i 1953, bare 49 år gammel. Det som er sikkert er at Nansenskolen ville ha blitt en annen institusjon under Vandviks ledelse enn under Halvard.
Et interimstyre ledet Nansenskolen fram til 28. januar 1948. Da ble det vedtatt lover og program, og styre og råd ble valgt. Første paragraf i Nansenskolen lover lød:
Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, er en stiftelse med kulturelt formål. Den arbeider for å bevare og utdype i vårt folk en humanistisk livsinnstilling i pakt med skolens program. Arbeidet skjer gjennom skolen på Lillehammer og ellers ved møter, foredrag, publikasjoner eller andre arbeidsformer som ledelsen finner hensiktsmessige.”
En annen som bør trekkes fram i forbindelse med Nansenskolens gjenreisning etter krigen, er Halfdan Olaus Christophersen (1902-1980). Idéhistoriker, forfatter, med i hjemmefrontens ledelse, i mange år ansatt ved CMI i Bergen. Fra 1957-1966 var han knyttet til Fridtjof Nansens Institutt for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning på Lillehammer – og fra 1966 ble han statsstipendiat. Christophersen var styreleder for Nansenskolen i 25 år. Han var drivkraften i utallige Nansenskolekurs, som ble satt i gang over hele landet. Året 1956 ble det avholdt 20 slike kurs, fra sør til nord.
Men Nanseninstituttet på Lillehammer, hva var det? Bakgrunnen var at Norsk Hydro i 1956 feiret sitt 50-års jubileum. I den forbindelse ga de en gave til Nansenskolen på en halv million kroner. (I dagens pengeverdi ville det tilsvare 6,5 millioner kroner.) Villaen med det løfterike navnet Breidablikk ble brukt til kontorer. Helge Ytrehus ble instituttets bestyrer, mens Halfdan Christophersen var forsker. I 1958/59 var magister Hans Skjervheim knyttet til instituttet, samtidig som han foreleste på Nansenskolen.
I løpet av fem-seks år var midlene brukt opp og instituttet ble lagt ned.
Nevnes bør det også at professor Francis Bull ble valgt som formann i Nansenskolens råd. En stilling han hadde til 1968, da han ble avløst av Haakon Thallaug.
I løpet av de følgende årene skjedde det mye med Nansenskolen. Fra å være en privat finansiert institusjon, kom den i 1959 inn under Lov om folkehøgskoler, og fikk derved offentlig støtte. Skolen fikk en ny hovedbygning (1967) og internat (1973), tegnet av arkitekt Bjarne Ellefsen. Nye fag kom inn på vinterkurset (tegning, kunstforståelse, musikk), og kortkursene ble flere og mere omfattende. Bl.a. ble kammermusikk-kurset i april 1955 en årlig institusjon, som ennå i dag er like levende.
Men aller viktigst var nok den pedagogiske profil som Halvard Grude Forfang ga skolen. Han var fortelleren og samtalepartneren, som i bondesamfunnets "kveldsseta" fant en pedagogisk grunnform for samvær og læring. Omkring ham ble disse stundene til oaser av stillhet og ro, der lydhørheten åpnet for tanker og ord som den enkelte elev selv knapt visste at hun huset. Forfang hadde en spesiell evne til å lytte fram det uferdige hos elevene - og samtidig gi dem noe å strekke seg etter. Gjennom sin væremåte skapte han trivsel, trygghet og tillit, som er helt avgjørende for læring og personlig vokster.
Halvard Grude Forfang så mennesket som en helhet. I denne helheten hørte også det musiske til. Kunsten i alle dens former var simpelthen livsnødvendig, fordi den stimulerer følelse, fantasi, intuisjon, innlevelse. I sluttkapitlet i sin bok om Nansenskolens historie, formulerer han i en setning skolens pedagogisk program. Knappere og mer presist kan det ikke uttrykkes, og det vil være gyldig så lenge Nansenskolen er til: "Skolens oppgave er å sørge for at mennesket erkjenner sine egne umåtelige ressurser."
Da Halvard gikk av som rektor i 1971, overtok Vebjørg Lyngstad, kvinne og Norges yngste folkehøgskolerektor. Halvard ble statsstipendiat i 1979, men fortsatte som lærer ved Nansenskolen til 1981. Han døde i juli 1987.