Nansenskolen:
Glimt fra Nansenskolens historie I

Inge Eidsvågs foredrag ved lokalhistorisk seminar, Høgskolen i Lillehammer, 12.11.2014

To venners drøm og dåd

Dagen før Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, innviet sitt hus på Lillehammer den 18. mars 1939, ble Kristian Schjelderup – den ene av grunnleggerne – spurt om hvordan idéen til skolen ble unnfanget. Han svarte: "Det var i studentersamfunnsdagene at vi begge (dvs. ham selv og Anders Wyller) tenkte på hvor morsomt det vilde være om vi sammen laget en norsk ungdomsskole. Christopher Bruuns idé ført a jour og overensstemmende med en ny tid." (Begge hadde vært formann i Det Norske Studentersamfund; Schjelderup i 1919 – Anders Wyller fem år senere, bare 22 år gammel.)

Så gikk det noen år, men i 1936 skulle idéen igjen tenne de to vennene. Anders Wyller var nettopp ferdig med sine litterære studier i Frankrike, og han var på utkikk etter et arbeid og en livsoppgave. Han hadde sendt søknad til Den Nasjonale Scene i Bergen om å bli skuespiller, men var usikker på om talentet holdt. Kristian Schjelderup, den urolige og forkjetrete teologen, var forsker ved Institutt for vitenskap og åndsfrihet ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Også han var klar for nye oppgaver.

Elevbilde fra Nansenskolens første skoleår. (Foto: Opplandsarkivet avd. Maihaugen/A-00321 Nansenskolen) Fra Europa lød allerede ekkoet av soldatenes støvletramp i gatene, og her hjemme rykket det i høyre arm på kvinner og menn når Quisling gikk på talerstolen. Den indre uro som i disse årene preget både Schjelderup og Wyller, speilte på en måte den omskaking og brutalisering som Europa gjennomlevde.

For det var det totalitære og stadig mer militariserte Europa Anders Wyller og Kristian Schjelderup ville at Nansenskolen skulle være en motkraft til. Samtidig ønsket de en samling om felles verdier. I krisetider burde nordmenn finne fram til det som forente, mente de to. Det var de humanistiske verdiene.

Den 10. november 1936 holder Kristian Schjelderup foredraget ”Humanismen som livsrealitet” i Universitetets Aula. Her lanserer han forslaget om en skole for ”unge menn”. Etter foredraget er det korte innlegg av Anders Wyller og Fredrik Paasche. Idet forsamlingen skal til å reise seg, griper en kvinne ordet. Det er Betzy Kjelsberg. Den over 70 år gamle fabrikkinspektøren og kvinnesakspioneren spør med høy og tydelig stemme ”på vegne av Norske Kvinners Nasjonalråd om grunnen til at kvinnelige elever skal være utelukket fra Nansenskolen”. Og hun fortsetter: ”Det har virket som et lammende slag å høre at skolen bare skal være for unge menn! Det er det sørgeligste jeg har hørt på lenge.”

En fortumlet Anders Wyller forsøker å svare. Jo, kvinner ville også kunne få adgang til skolen, når dens ledere – etter å ha vunnet erfaring – kunne påta seg å øve psykisk veiledning for kvinner.

Men når oppropet om å danne Nansenskolens Venner offentliggjøres i januar 1937, heter det: ”Dr. Kristian Schjelderup og cand. phil. Anders Wyller søker å få reist et norsk humanistisk akademi for kvinner og menn.” Oppropet var undertegnet av 23 kjente personer, blant andre Anders Sandvig, Didrik Arup Seip, Nikolai Rygg, Odd Nansen, Henrik Sørensen, Sigrid Undset – og Betzy Kjelsberg.

Etter to års iherdig arbeid med å samle støtte, kunne Nansenskolens råd konstitueres den 23. februar 1938. Samme dag åpnet skolen en foredragsserie i Universitetets gamle festsal. Kristian Schjelderups tema var ”Livssyn mot livssyn”. Neste kveld var det Anders Wyllers tur. Han snakket om ”Kampen om mennesket”. Deretter reiste de to, ved siden av den nytilsatte sekretær og magister i litteratur, Henriette Haagaas, landet rundt og snakket om Nansenskolen. Og ikke bare det, de utarbeidet også studiebrev om emner som ”Hva er humanisme”, ”Hva bestemmer et menneskes karakter?”, ”Fem store kvinneskikkelser” og ”Hva er demokrati?” Mer enn 200 studiesirkler over hele landet kom i gang. Nansenskolen begynte altså lenge før skolebygningen på Lillehammer ble innviet. Det minner oss om at denne skolen er noe mer enn en bygning i enden av Bj. Bjørnsons gate.

I august samme år, hadde de to samlet inn 130 000 kroner. (Omsatt til dagens pengeverdi: ca. kr. 4 mill.) Det var nok til å sikre driften i tre år. De største bidragene kom fra skipsredere, direktører og grossererer. I Bergen møtte Schjelderup og Wyller en mann som ville gi 10 000 kroner til skolen. (Tilsvarende kr. 306000 i dag.) Han hadde bare en betingelse: Ingen jøder måtte tas inn som elever. Da reiste de to seg og går. Slike penger ville de ikke ha.

Hvorfor ble Lillehammer valgt? Antakelig av flere grunner. Anders Wyller hadde allerede bosatt seg her; tomteprisene var overkommelige; naturen ga rikelige muligheter til friluftsliv – og den lett reumatiske Kristian Schjelderup orket ikke mer av regnværet i Bergen. Når det i tillegg ble klart at de kunne få kjøpe overrettssakfører Aksel Thallaugs vakre eiendom Maurhaugen, tegnet av Kristoffer Lange, var valget ikke vanskelig. Den 8. februar 1938 garanterte et enstemmig Lillehammer formannsskap for kr. 135 000, hvorav kr. 80 000 til kjøp av eiendommen. (Henholdsvis 4,2 og 2,5 mill kr.) Dessuten ble det bevilget kr. 3000 årlig til driften. (I dag ville det tilsvare kr. 92000.) Tilskuddet fra Lillehammer kommune i 2014 er kr. 0!

Det var imidlertid sterke reaksjoner på at skolen skulle legges til Lillehammer og ikke Oslo eller Bergen. Mest kategorisk var nok Samfundspartiets ledende ideolog Bertram Dybwad Brochmann. I partiavisen Samfundsliv (2.4. 1937) skrev han:

Når dr. Schjelderup har valgt Lillehammer, så vil vi bare ha sagt, at vi tror dette blir både hans og Nansenskolens skjebne. Åndslivet på Lillehammer kan aldri bli et hensiktsmessig miljø, hvis han da ikke tenker å søke sitt publikum på hingstutstillingen eller travbanen. Lillehammer er Høyres og rentenistenes eldorado. (…) Å presse en kilo talg av en trebukk skulde synes oss lettere enn å påregne levende åndsliv i en by som Lillehammer.

Kritikk mot skolen kom også fra fascistisk hold. Fedrelandslagets avis ABC så det som en tilsnikelse at Fridtjof Nansens navn ble brukt. Nansen var jo en av stifterne av Fedrelandslaget.

Men det var en annen kritikk som nok sved sterkere. Den kom fra dikteren og kommunisten Nordahl Grieg. I februar 1937 rykket han ut i avisa Ny Tid. Han hadde nemlig sett at Rederforbundets president, skripsreder Fredrik Oddfjell, var blant underskriverne på oppropet om å danne Nansenskolens venner. Den samme Oddfjell hadde nettopp på en internasjonal konferanse stemt mot åttetimersdagen og andre sosiale reformer for sjøfolk. ”Etter å ha verget sine blanke, harde klasseinteresser, for eksempel mot sjøfolkene, er det ytterst forståelig at man har trang til å puste ut i humanisme. Det er dette som kalles overskudd,” skrev Nordahl Grieg, bitende og ironisk.

Grieg utfordret Kristian Schjelderup direkte:

Ingen tviler på at han er en ærlig, varmhjertet sannhetssøker, men hva mener han egentlig med humanisme? Det borgerlige humanitetsideal, i et samfunn hvor arbeideren er en vare, er et fantom. Det borgerlige humanitetsideal vil forsoning, uten rettferdighet; det står dypest sett i reaksjonens tjeneste. Vil dr. Schjelderup anvende alle sine evner til å avsløre og tilintetgjøre denne løgnen, eller vi han bevare den? Vil han kjempe for den gamle humanismen eller for den nye virkelige humanismen, den som er befrielsen av mennesket i et klasseløst samfunn? På dette skylder akademiets grunnlegger oss et svar.

Schjelderup svarte ikke. Han var også taus da Nordahl Grieg i romanen Ung må verden ennå være (1938) skapte begrepet ”gumanist”. Den bokelskende engelskmannen Leonard Ashley reiser til Moskva og møter den unge kommunisten Kira Dimitrova. De to gifter seg. Det er hun som stempler ham som gumanist – ”et menneske som føler uvilje ved urett og som ikke kjemper for det som er rett”. Det er ingen tvil om at forfatterens sympati ligger hos Kira, selv om hun angir sin egen onkel under Moskva-prosessene. Ashley forlater Kira og reiser heim til Norge, der han gifter seg med en norsk skipsrederdatter. Han skriver artikler der han protesterer mot Moskva-prosessene – og ender som pasifist. En svak og tragisk skikkelse, med andre ord.

Schjelderup rygget tilbake for å bli involvert i en debatt der han måtte ta partipolitisk stilling. Nansenskolen skulle samle, ikke splitte – og skolen trengte bred oppslutning, hvis den skulle ha livets rett.

Wyller tok imidlertid til motmæle mot Grieg. Våren 1939 skrev han i tidsskriftet Fritt Ord artikkelen ”Humanisme og gumanisme”. Her anklaget han Grieg for ikke å kjenne den humanisme han hadde angrepet. En humanist, skrev Wyller, er et menneske ”som føler uvilje mot urett og som med redelige midler kjemper for det som er rett”.
(Det er en sjebnens ironi at både Anders Wyller og Nordahl Grieg, etter den tyske okkupasjonen våren 1940, reiste på samme båt fra Ålesund til Bodø, senere over til England, der begge – hver på sin måte – bidro i motstandsarbeidet.)

Etter to års iherdig arbeid med å samle støtte, kunne den høytidelige innvielsen finne sted, lørdag den 18. mars 1939. Det skjedde under inntrykket av nervekrigen mot Tsjekkoslovakia og den europeiske katastrofen, som nå var under utvikling. Dette ble da også reflektert i Anders Wyllers åpningstale, under overskriften ”Europa”.

Vår tids Europa! Det er hundre mennesker i tro på ånd mot tusen i tro på vold. Det er noen hundre i kjærlighet til frihet mot ti tusen som vender seg fra friheten i hån.

Mot samtidens vold og undertrykkelse mante Wyller fram bildet av det andre Europa:

Ingen hærførere har mange nok soldater til å viske ut de kjærlighetens fotspor den hellige Frans av Assisi satte på jorden. Det finnes ikke trommer og trompeter nok til å overdøve Descartes' stille setning: "Jeg tenker, altså er jeg." Ingen lovforordninger, ingen etsende væsker, ingen bålflamme kan få de ord til å forsvinne som gjennombever europeisk kultur og som jeg nevner i riktig orden: Oraklets bud "Kjenn deg selv" - og Kristi bud "Glem deg selv". ... Dette er Europas annet bilde. Det er det Nansenskolen setter seg som mål å holde levende også for nordmennene.

Derved var kjernen i Nansenskolens program formulert, et program som i hovedsak har vært uforandret fram til i dag - og som bygger på: Kjærlighet til nesten. Respekt for mennesket. Troskap mot sannheten. Frihet under ansvar. Vern om det frie folkestyre.

Meningen var at skolen skulle "få betydning i kampen mot voldsmentalitet, rasefordom og intoleranse", og det måtte være "en hovedsak for lærerne å hevde tankens og ordets frihet og verdien av rettsstaten", slik det var blitt formulert i Oppropet for Nansenskolen Venner (1937).

Kristian Schjelderup og Anders Wyller var begge kristne, men de brukte agnostikeren Fridtjof Nansens navn til den skolen de grunnla. De hadde også vært inne på å bruke Wergelands navn, men møtet med Nansen i Studentersamfunnet i 1925 gjorde antakelig et sterkt inntrykk. Å bruke hans navn på skolen understreket også at det ikke er begrunnelsen, men virkeliggjørelsen av humanismen som er viktigst. Og at humanismen ikke er et livssyn, men en livsholdning. En livsholdning der respekten for mennesker er det sentrale.

Det første vinterkurset skulle bli dramatisk, både for grunnleggerne og de 37 elevene som hadde fått plass. Bakgrunnen var krigen som rykket nærmere og skoleledernes ulike syn på forsvarssaken. Kristian Schjelderup var konsekvent pasifist, og forble det gjennom hele sitt liv. Anders Wyller hadde også vært pasifist i sin ungdom. I et brev til sin søster i 1925 skrev han:

Månedene her i Frankrige har helbredet meg for mitt siste forsvar for krigen. Aldri, aldri skal den få meg med! Og med gled hjerte nekter jeg å pusse støvler i uniform de 48 dager som står igjen. Og jeg skal ta opp i min ”forkynnelse” ellers – et skrik mot det som våpen heter. Jeg skal ikke bli trett av å undergrave ”forsvaret” og håne og ødelegge den kristendom, som tåler, ja forlanger slikt.

Utover på 1930-tallet ble Wyller etter hvert overbevist om at ”frihet, sannhet og kjærlighet” også måtte kunne verges med sverdet. Sovjetunionens angrep på Finland den 30. november 1939 var det som fikk Wyller til å fatte sin beslutning om fra nå av å engasjere seg helt og fullt for Finlands sak – og for Norges militære beredskap. Neste gang kunne det være vår tur. Arbeidet for humanisme og forsvar var derfor to sider av samme sak, mente han. Å forkynne dette var for ham nå blitt et kall.

Schjelderup kunne ikke gå med på at hans venn skulle tre offentlig fram og ha som særoppgave å være talsmann for militær opprustning - og fremdeles være knyttet til Nansenskolen. Schjelderup gjør det klart at han stiller sin plass til disposisjon. Men hvis Wyller velger å gå, vil Schjelderup påta seg ansvaret for skolen.

Så skiltes deres veier. Anders Wyller reiste fra Nansenskolen, og Schjelderup ble alene igjen som skolens leder. I et brev til Wyller skriver han:

Og vil du, om lykkeligere tider kommer, vende tilbake til samarbeid i Nansenskolen, skal din plass som leder stå åpen. Og deg personlig vil jeg av hjertet si takk for alt vi har hatt sammen. Bitterheten skal jeg forsøke å holde langt borte. Og vårt vennskap vil jeg tro og håpe skal kunne bære selv denne påkjenning.

De skiltes ikke som uvenner, men kunne ikke bli enige om hvordan den antihumane voldsmakten skulle møtes. "For meg er krig synd," innrømmet Anders Wyller, "men jeg trenger sverdet for å verge korset." For Kristian Schjelderup forble korset selve symbolet på ikkevold.

Etter rådsmøtet i Oslo den 15. januar 1940, møttes de to aldri igjen. Utpå vinteren kom Wyller til Lillehammer og holdt sitt foredrag om forsvarssaken i Gamle Banken. De fleste elevene møtte opp, men Schjelderup orket ikke å gå.

De to vennene møttes aldri igjen. Anders Wyller døde i Stockholm den 2. oktober 1940, bare 37 år gammel. Like før han døde (22. juli) skrev han et avskjedsbrev til vennen. Der skriver han blant annet:

Vi ville hatt meget å tale om hvis vi hadde kunnet se hinannen. Nå kan jeg bare takke deg for mer enn femten års vennskap og be Gud velsigne deg. Du skal tenke på meg uten smerte. Jeg vil bare være til glede for deg i minnet – jeg har det ikke ondt – og jeg kjenner fred.

Brevet nådde ikke fram til mottakeren før etter frigjøringen i 1945.

Kristian Schjelderup gjennomgikk høsten 1940 en religiøs krise, og ble senere som fange på Grini den avholdte "Grinibispen". Da krigen var over, vendte han ikke tilbake til Nansenskolen, men gikk i Kirkens tjeneste. Først som konstituert sogneprest i Lund ved Kristiansand, senere (1947) som biskop i Hamar bispedømme.

Krigen kommer

Det er et paradoks at den institusjonen som var grunnlagt for å bekjempe ensretting og totalitære ideologier, selv ble et offer for nazismen. Den tyske okkupasjonen satte en brutal stopper for Schjelderups og Wyllers Nansenskole. Skolebygningen ble rekvirert av Wehrmacht, og i fem lange år sto tyske soldater vakt utenfor inngangen. Boksamlingen ble reddet opp til Elvesæter Turisthotell i Bøverdalen, og de mange verdifulle maleriene ble under krigen oppbevart på Oppland Fylkes Sykehus.