Tale 17. mai 1939

Våren og Norges nasjonaldag henger urokkelig sammen. Det har de gjort siden den fredelige «Eidsvoll-revolusjonen» i 1814. Festkledde og feststemte går vi rundt i Norges gater i by og bygd på 17. mai og hører på den ene taler etter den andre og føler et fellesskap som går utover det hverdagslige. I en tid som truet Norges demokrati minte Anders Platou Wyller den norske befolkningen i sin tale 17. mai 1939 om hva vår grunnlov er tuftet på. Dette var året før Hitler invaderte Norge. Wyller talte om en arv fra 1814 som har gjenklang den dag i dag.

Av Elin H. Wyller

Knappe 1 ½ år før han døde, talte Anders Platou Wyller, på 17. mai i 1939 i Lillehammer. Talen ble publisert i Fritt Ord og er gjengitt i boka «Kjempende humanisme» forlagt av Aschehoug i 1947 med et forord av A.H. Winsnes. En bok som for øvrig er verdt å lese selv i dag.

Anders Platou Wyller er ikke kjent blant dagens ungdommen, bortsett fra blant dem som har gått et år eller flere på Nansenskolen i Lillehammer. Wyller var en person med store visjoner, han vokste opp i mellomkrigsårene på 1920-tallet og skjønte tidlig hvor truet Norge var av Hitlers frammarsj i Europa i 1938-39. Wyller var utdannet litteraturviter, med fransk og gresk i sin fagkrets. Han var norsk lektor ved Sorbonne universitetet i Paris fra 1933-36. I 1937 tok han sin doktorgrad i 1937 med avhandlingen Paul Claudel. En kristin dikter og hans drama. Nansenskolen – Norsk humanistisk akademi stiftet han sammen med Kristian V.K. Schjelderup i 1938.

Engasjementet i taler og taleren selv forsvinner fort i historiens tidsløp, men enkelte taler har den egenskapen at de kan begeistre, trollbinde eller være like aktuelle i dag som den gang de ble holdt fordi betydningen av de velvalgte ordene er i behold. Meningen som ligger bak hver setning er evigvarende. Slik også med Wyllers 17. mai tale fra 1939. Det var 125 år siden Norge var blitt et selvstendig land.

Samtidig var bakteppet for Wyllers 17. mai tale en helt annen den gang; nazismen var på framgang i Europa og verden sto på randen av en ny krig. I dag står vi ikke overfor en ny verdenskrig, men det utspilles harde konflikter i hver verdensdel som berører hele kloden, det er nok å vise til vår tids flyktningstrømmer. Krigføringen har også endret seg betraktelig med høyteknologiske våpen og ikke minst ubemannete droner.

I fjor feiret Norge 200-årsjubileet for landets grunnlov, som Wyller refererte til i sin tale, i tillegg til Riksforsamlingen på Eidsvoll som i 1814 ble enige om Norges moderne grunnlov. Det er tre grunntanker i talen til Anders P. Wyller.

Den ene er en påminnelse om at Norges grunnlov ikke ble til gjennom hat og voldelige maktmidler. Norge og Sverige utkjempet riktignok en kortvarig krig juli-august 1814 etter Kieltraktaten som tvang Danmark til å gi fra seg Norge til Sverige. Dette skjedde mot slutten av Napoleonskrigene, da Norge var i union med Danmark og Danmark hadde alliert seg med Napoleon mot Storbritannia. Men nordmennene motsatte seg traktaten, stiftet egen grunnlov og erklærte uavhengighet. Krigen mellom Sverige og Norge endte etter en knapp måned og under Mossekonvensjonen av august 1814 gikk Norge inn i en union med Sverige som selvstendig stat med egen grunnlov, men under samme konge. 17. mai er derfor ikke en dag der det norske folk har følt behov for å hevne seg, men heller feire sin uavhengighet og frihet.

Den andre grunntanken er en oppfordring til at vi ikke bruker 17. mai som en dag til å bare minnes fortida.

Ideenes liv i en slekt kan aldri trygges av andre enn slekten selv. Det er dette vi så lett glemmer. Vi tror Eidsvollsverket er øvet én gang for alle. Derfor blir vår festligholdelse av minner så lett til en farlig feiring av fortid. Skal 17. mai kunne hjelpe oss, så må det være fordi vi denne dagen personlig gjenopplever og godtar det som noe vi selv ønsker å leve på, og som vi ikke gir fra oss for den første trussel.

Den tredje er selve grunnpillaren i Wyllers tale. Den omhandler det han kaller det «åndelige beredskap», ikke i motsetning til økonomisk og militært beredskap, som Wyller mente var viktige for Norges eksistens, men i tillegg til. Wyller snakket om det som gir kraft til grunnlovens verdigrunnlag som Eidsvollsforsamlingen formulerte og skrev under på 17. mai 1814, at Norge er et «fritt, uavhengig og udelelig rike». Den friheten som ble Norge til del etter 400 år under Dansk herredømme og deretter under Sverige. Det er de verdiene som har befestet seg gjennom generasjoners hardt arbeid og kjærlighet til jorda og slekten, gjennom kulturelt, kunstnerisk og vitenskapelig utfoldelse, som har skapt et nasjonalt og sosialt fellesskap. En åndelig samhørighet derimot mente Wyller var et lite stykke igjen før Norge nådde. Det er ingen tvil om at han var overbevist om at en «åndelig beredskap» var langt viktigere.

Det er ubotelig skade skjedd i et folk hvis interessene, det vil si arbeidet, faget, gruppen, klassen får hele plassen i vårt sinn, og de store samlende ideer blir glemt. Det er en ulykke over all uylykke for et folk hvis vi begynner å skille ut landsmenn for deres meningers eller kårs eller handlingers skyld og sier til dem at de for eksempel ikke har den samme rett som vi andre til å feire 17. mai. Jeg sier ikke at dette skjer ennu i Norge. Men jeg sier at vi skal akte oss. Det er alltid fare for at det kan skje. Det er alltid sørgelig hvis det skjer. I dag ville det være en katastrofe.

Det er denne troen på at mangfold og motsetninger beriker våre liv som vi må hegne om ikke bare på 17. mai men i vår hverdag. Det er mot svakhetene i vårt eget menneskelige sinn som håner, diskriminerer og utøver vold mot dem vi ikke forstår, vi må stå i mot med et fritt sinn, et sant hjerte og det frie ord ytret med kjærlighet. På den måten blir ikke frihet og kjærlighet tomme ord, de forblir en del av vårt demokrati, som den gang i 1814, og forhåpentlig framover i tid.

I 1939 var det den totalitære ideologien til nazismen som lød mer og mer høylytt og som truet de europeiske demokratiers idealer. Ideologiers og religiøse maktkamper utspilles også i dag. Norge deltar i militære operasjoner i andre deler av verden. Vi har en sårbar grense mot øst der den aktuelle konflikten mellom Russland og Ukraina påvirker vår utenrikspolitikk. Landegrenser hviskes ut i økende grad der flyktningene strømmer til Europa, inkludert Norge, fra krigsherjede land verden over. Smittsomme sykdommer truer folkehelsa på tvers av landegrenser, der Ebola-epidemien i Vest-Afrika viser hvordan de humanistiske idealene blir satt ut i live av dedikerte helsepersonell fra de vest-afrikanske landene selv men også resten av verden. Verden har White Helmets i Syria, vi har klimaendringer på den globale dagsorden og en rekke NGO’er og FN-organisasjoner som er i kontinuerlig beredskap for å styrke rettssikkerheten, helsa, og et verdig liv til verdens befolkning som lider på vår felles planet grunnet ulikheter i livssituasjon.

Det var ikke bare de demokratiske idealene som Anders Platou Wyller forsvarte i sin 17. mai tale, det var forutsetningen for demokratiet, som er frihet, sannhet og kjærlighet. Uten dem er det ingen felles grunn for noe samfunn. Norge viste verden etter 22. juli at vi skal stå imot voldsterror med - nettopp kjærlighet. Dette bør flagges høyt av oss alle, hver eneste dag.

Så, når vi vaier med flagget i vær og vind og iskremen mykner i munnvikene våre, kan vi samtidig minnes Anders Platou Wyllers 17. mai tale og ord for 76 år siden:

Det er ånd og ikke makt 17. mai har gitt oss i arv. Den er ikke så staselig å se på, men den er god å puste i, og er det noen som ser ut over vår tids verden uten å forstå at ånd og idé er det eneste verdens makt ikke vil kunne vinne over?