Inge Eidsvågs foredrag ved lokalhistorisk seminar, Høgskolen i Lillehammer, 12.11.2014

Skiftende tider

Mot slutten av 1970-tallet og ved begynnelsen av 1980-årene var Nansenskolen inne i en vanskelig periode. Det ble spekulert om drastiske omlegginger, ja endog nedleggelse ble nevnt. Økonomisk var situasjonen alvorlig. Skolen måtte oppta nye lån for å greie sine renteforpliktelser.

Hva skapte problemene? Først og fremst færre elever. Det skyldtes faktorer som dyrere studielån, mindre ungdomskull, et bredt utbygd offentlig skoleverk (bl.a. distriktshøgskolene). Nansenskolen var ikke lenger spesiell nok i den norske skolefloraen til at ungdom søkte den i tilstrekkelig antall. I ei tid da konkurransen økte og kravene til effektivitet ble skjerpet, var det for mange også et minus at skolen ikke ga noen form for formell kompetanse.

Den faglige omleggingen som kom i 1985 var nødvendig. Endringene sprang ut av ønsket om å gjøre skolen mer attraktiv for en større gruppe søkere. Skolen ble delt i en kunstfaglinje (15 studenter), og en allmennfaglinje (45 studenter). Allmennfaglinjen hadde et nært samarbeid med Oppland Distriktshøgskole, der det var mulig for Nansenskolens elever å avlegge allmennfageksamen (ex.phil.). Denne ordningen varte til 1981. Magister Helge Salemonsen var filosofilærer ved Nansenskolen, og hans store innsats var avgjørende for at dette studiet ble så vellykket.

Omleggingen førte til at søkningen til skolen økte. Spesielt var kunstfaglinjen attraktiv, men også søkningen til allmennfaglinjen vokste.

Den 21.januar 1987 brant den gamle hovedbygningen på Nansenskolen. Hele biblioteket (13 000 bind) gikk opp i flammer, likeså ca. 70 bilder (grafiske blad, tegninger, akvareller, oljemalerier). Viktige kunstverk av bl.a. Henrik Sørensen, Erik Werenskjold, Arne Ekeland gikk tapt. 2000 lysbilder, to flygler og samtlige lærerkontorer ble også flammenes rov.

Så var det å bygge opp igjen, samtidig som skolens 50-årsjubileum skulle forberedes. Støtten til skolen var enorm og den varmet. Den kom fra hele landet i form av hilsener, bøker, bilder og pengegaver. Einar Gerhardsen var en av de første som ringte. Han hadde allerede bedt forlaget sende de bøkene han hadde skrevet. Noen dager etterpå var han igjen på tråden. Han ville gi skolen Erik Werenskiolds store portrett av Fridtjof Nansen. Gerhardsen hadde fått det på sin 50-årsdag av Oslo kommune, og det hadde hengt over sofaen i hans stue i mer enn 40 år. Som om dette ikke var nok: I mai 1987 ble Nansenskolen tildelt Fritt Ords Ærespris, en statue av Nils Aas og kr. 100.000. Prisen ble gitt "i erkjennelsen av at skolen har gjort Norge rikere," som professor Preben Munthe uttrykte det ved overrekkelsen.

I februar 1988 kunne det gjenoppbygde "Gamlehuset" innvies, og den 13.mars ble skolens 50-årsjubileum feiret med stor festivitas og mange gjester. Den mest celebre var Hans Majestet Kong Olav 5. Under lunsjen skjedde noe uventet. En student reiste seg og la fram saken til en ung kosovoalbansk familie, som hadde fått avslag på sin søknad om asyl i Norge. Nå appellerte nansenskolestudenten til Kongen om at han måtte bistå til at søknaden ble omgjort. Det var dødsstille i rommet. Alle tenkte: Hvordan vil kongen reagere på et innslag utenom programmet - og attpåtil om en politisk kontroversiell sak?

Kongen lyttet oppmerksomt. Så reiste han seg og holdt en tale, som ingen av oss som var til stede noen gang vil glemme. Om asylsøkere og innvandrere, om menneskerettigheter og demokrati, om hjertelag og toleranse. Han tok utgangspunkt i at han selv og hans egen familie var innvandrere. Deretter snakket han om betydningen av å vise barmhjertighet overfor mennesker på flukt. Og at det flerkulturelle Norge var kommet for å bli. Til slutt ba han om å få studentens appell. Han ville overbringe den til "rette vedkommende". Det må han også ha gjort, for etter to uker kom omgjørelsen av vedtaket. Den kosovoalbanske familien fikk bli i Norge.

Den unge studentens appell og kongens kloke svar oppsummerte på en fin måte Nansenskolens idégrunnlag og program. Samtidig pekte det framover mot viktige utfordringer for et humanistisk akademi i et flerkulturelt og flerreligiøst Norge.