I 1981 ble det innført unntakstilstand i Polen. Som et resultat av sin motstand, måtte politisk opposisjonelle polakker forlate landet uten returrett. I likhet med mange andre land innvilget Norge politisk asyl for denne gruppen immigranter. Svært ofte fortsatte de sin politiske virksomhet i Norge, blant annet ved hjelp av organisasjonen Solidaritet Norge-Polen. Dens viktigste mål var å støtte opp om programmet til den frie fagforeningen Solidarność.

Etter endringen i 1989 i Polen reiste noen av de landsforviste politiske flyktningene tilbake. Andre ble værende i Norge fordi de hadde skapt et nytt liv i dette landet og slått røtter her. Deres barn var blitt en ny generasjon nordmenn. Savnet av Polen er sterkt for mange av dem som fortsatt bor i Norge. Men mye har forandret seg, og det er ikke samme landet de en gang forlot. Derfor kan det føles vanskelig å finne sin plass i dagens Polen.

På 1970- og 1980-tallet var det var det også flere som frivillig emigrerte av personlige årsaker. I hovedsak var det kjærligheten som kalte. På den tiden var det svært vanskelig for en nordmann å bosette seg i Polen, og derfor var det polakkene som måtte reise til Norge.

Ofte har polakker, bosatt i Norge over lengre tid, organisert humanitær hjelp for blant annet polske sykehus. Mange har også støttet opposisjonens aktivitet i hjemlandet.