Latinskoler

I de største byene i, Christiania, Bergen og Trondheim, hadde det vært latinskoler allerede før skoleloven av 1739, men disse var forbeholdt de få, bare gutter, og bare overklassebarn.

Tvungen konfirmasjon

Skole for alle ble innført i Norge 200 år etter reformasjonen. Det ble obligatorisk med konfirmasjon fra 1736, og i 1739 ble det innført skole for alle for å lære barna opp i det de måtte kunne for å bestå prestens overhøring ved konfirmasjonen. Dersom en ikke var konfirmert kunne en ikke ta seg arbeid (de kunne jobbe hjemme på gården, og også barn har arbeidet, men som voksen skulle du formelt være konfirmert for å kunne ta arbeid). En kunne heller ikke gifte seg uten å være konfirmert.

Religion var faget

Religion var derfor hovedfaget, og i den forbindelse var det fint å kunne lese i Bibelen og i andre skrifter som forklarte kristentroen, som Luthers lille katekisme og Pontoppidans forklaringer. Pontoppidans forklaringer besto av 759 spørsmål og svar og skulle helst læres utenat. Lesing var derfor det andre skolefaget. Noen få heldige lærte også å skrive, men slett ikke alle. Pontoppidans forklaringer formidlet pietistisk kristendom, der dans og kortspill var synd, så også skjønnlitteratur, og lydighet overfor all øvrighet ble understreket, også til far i huset. Boka var eneste eller viktigste lærebok i norsk skole fra 1739 og i over 100 år! (Sandhed til Gudfrygtighed : udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Dr. Mort. Luthers Liden Cathechismo, 1739)

Skole rundt langbordet

De fleste i Norge bodde på landsbygda, og der var det ikke skolebygg (med unntak av noen få skoler ved bergverk og bruk).  Der var det omgangsskole. Læreren reiste fra gård til gård og underviste ungene i nabolaget. Skolen foregikk rundt langbordet i stua, hvor også andre på gården oppholdt seg, lagde mat, arbeidet, pratet og hørte på undervisningen. På denne måten hadde foreldrene en viss oversikt over hva barna lærte på skolen og hvordan læreren var. Det må ha betydd en del for dem som hadde sitt arbeid i samme rommet som skolen foregikk, og da spesielt kvinnene. Fulgte de godt med fikk de også repetert sin egen barnelærdom eller helt ny kunnskap. I tillegg kom læreren med nytt fra bygda på en tid da det ikke var så enkelt tilgang på informasjon som vi er vant til.

Omgangsskolelæreren

Fra 1739 var det prestenes oppgave å finne lærere til elevene. Klokkerne var ofte tiltenkt jobben, men svært få klokkere var villige til å påta seg skolehold, for verken ære eller lønn fristet. Fra først av hadde læreren fattigfolks kår. Omgangsskolelæreren fikk lønn i naturalia, kost og logi, og omtrent tilsvarende verdi i penger. I tillegg kunne han ha inntekter for ekstraundervisning for dem som kunne betale for det. Et gode var at de ble fritatt for militærtjeneste etter 10 (senere 7) år som lærer. Derfor sluttet også mange etter disse 7 årene, og lærerstanden besto lenge i stor grad av unge menn. Menn med et kroppslig lyte kunne også godt tjene til livets opphold som lærer. Læreren hadde ofte lite utdannelse utover konfirmasjonen, noe som gjorde at flinke elever ofte kunne vel så mye som læreren sin.

Rundt 1750 antar en at det var rundt 800 lærere i Norge, i 1800 ca 1500. Det kan ikke ha vært så lett å kombinere familie og jobben som omgangskolelærer, selv om skoleåret hovedsakelig var lagt utenom jordbrukssesongen.

Lærerutdanning fra 1800

De som ble lærere var gjerne prestens flinkeste elever. De første egne lærerutdanningene kom rundt 1800. I Tønsberg kunne en få hele 2 års undervisning. Det fantes bare noen få slike læresteder, og de fleste som dro dit tok kortere kurs, avhengig av hva de hadde behov for. (Se eksempelet med Lars Pettersen fra Skjåk nedenfor, som gikk på lærerskole i Vågå.)

Skoleloven av 1827

I 1827 kom en lov som sa at når klokkerne etter hvert gikk av skulle kirkesangere ansettes i disses sted. Kirkesangerne skulle også være lærere, og det skulle bygges fastskoler ved hovedkirken. Men det tok gjerne tid før den gamle klokkeren gikk av, og selv da ble det ikke bygget særlig mange fastskoler.

Lærerutdanning

1827-loven sa at hvert stift gradvis skulle opprette et stiftseminar for utdanning av kirkesangere og andre fastskolelærere. Offentlige midler fra Opplysningsvesenets fond kunne brukes til dette.

Fagene skulle være lesing med forstandsøvelser, religion og bibelhistorie, sang etter salmeboken og skriving og regning. Disse fagene ble det undervist i på lærerskolene også.

Litt/lite lærdom

I omgangsskolens tid ble det ikke mange ukers undervisning hvert år. Undervisning var obligatorisk i minst 8 - 12 uker i året fra 7/8-årsalder til konfirmasjon (fra 1827), men på grunn av fravær som følge av sykdom, at en ikke hadde gode nok klær til å gå på skolen i, hadde lus eller måtte hjelpe til hjemme i stedet, var det mange som fikk lite skolegang. Dermed rakk de heller ikke å lære så mye. En skolestatistikk fra ca 1850 sier at godt under halvparten av elevene på landet fikk undervisning i skriving, og ekstra dårlig i omgangsskolene. Fra 1830-tallet skulle en lære både gotiske og latinske bokstaver, noe som gjorde det enda vanskeligere å lære å skrive. Enda færre lærte å regne. I regning fantes heller ingen lærebøker med oppgaver, så det var vanskelig å sysselsette elevene med regning på egen hånd.

Lærerens kår

Loven fastsatte at alle lærere var fritatt fra verneplikten. Omgangsskolelærerne skulle ha fri kost og losji rundt på gårdene hvor de holdt skole, i tillegg til minst 20 spesiedaler pr. år. Lønn til kirkesangere og andre fastskolelærere nevnes ikke i loven. Så lenge det var skolekretsen selv som skulle dekke alle utgifter til skolen er det ingen grunn til å tro at lønnen ble særlig god, men der hvor læreren bodde fast og drev en egen gård (lærer/klokkergård), kunne han nok ha et greit levebrød. Hvis læreren bodde på den gården hvor skolen lå, er det ikke så rart at en fikk begrepet ”skolegård”, slik vi fortsatt benevner arealet rundt skolen.

Skoleloven av 1860

I 1860 kom en lov for skolene på landsbygda i Norge som sa at dersom det var flere enn 30 elever i distriktet måtte det bygges et skolehus. Vi finner derfor en mengde skolehus fra 1860-tallet rundt omkring i landet. Ofte var det et rom hvor læreren kunne bo, og ett enkelt klasserom. Fra 1860-1890 ble det bygget 2600 skolehus i Norge. I 1910 gikk 99,5 % av elevene i fast skole, 0,47 på omgangsskole. Den siste omgangskolen ble nedlagt så sent som i 1937.

Flere fag

Loven av 1860 sa også at elevene skulle gå på skolen 9-12 uker hvert år, og at de i tillegg til religion og lesing også skulle lære å skrive, regne, lære historie, naturfag og geografi, samt sang. Dette var det mange foreldre som ikke likte. De skjønte ikke hva ungene skulle lære alt dette for. Religionen og lesingen var kanskje greit, men det som var viktig å lære, nemlig hvordan en skulle drive en gård, det lærte de hjemme. Det var nok en del foreldre som holdt barna sine hjemme fra skolen mer enn nødvendig av den grunn. Dessuten ble det ofte lengre vei for en del av elevene, nå som de måtte gå til skolen og ikke skolen kom til dem, som med omgangsskolen.

Straff

Det var ofte strengt i skolen, med skammekrok og fysisk avstraffelse hvis noen oppførte seg dårlig eller ikke kunne leksene sine. Loven av 1889 sa at piker over 10 år ikke skulle få fysisk avstraffelse. Dessuten skulle det alltid være flere voksne til stede ved slik fysisk avstraffelse. Dette ble neppe overholdt, da det verken var mulig eller hensiktsmessig, sett fra lærerens synspunkt, men det betyr kanskje at skolen ikke var utpreget voldelig etter at denne loven kom. I 1936 ble det ulovlig for lærere å benytte slik straff (selv om det ikke ble overholdt av alle). Men skammekroken ble nok brukt mye, og melding med hjem, gjensitting og straffelekser, både før og etter at denne loven kom.

Vanlige folk i skolestyret

Tidligere hadde presten og embedsmenn styrt skolene. Fra 1860-loven var dette formannskapets (kommunens) ansvar, og det ble oppnevnt et skolestyre som skulle drifte skolene.
Loven av 1860 sa at læreren skulle ha et visst minimum av utdannelse utover allmueskolen, et lærerseminar. Med egen utdanning og interesse for undervisning og for samfunnet generelt ble lærernes status i samfunnet gradvis hevet. Læreren ble en viktig person i bygda.

Kvinnelige lærere

Tidligere hadde alle lærere vært menn, men allerede i 1869 kom en bestemmelse som sa hva kvinner kunne få undervise i og ikke. Siden det var behov for en lov om dette tyder det på at det fantes kvinnelige lærere allerede før dette. På denne tiden var det en utvandringsbølge fra Norge. Flere menn enn kvinner reiste ut av bygda og ut av landet, og det ble et overskudd av kvinner som ikke fikk giftet seg. Disse trengte sysselsetting, og lærerinneyrket ble en mulighet for dem som ikke ønsket eller kunne ta seg gårdsarbeid eller gå hjemme til stas. I begynnelsen var det flest kvinner i byskolen, men det ble flere og flere på landsbygda også. I begynnelsen skulle kvinnene ta seg av de yngste elevene (1.-4. klasse), og så fikk de mannlig lærer i storskolen (5.-7.). Dette var hovedregelen til langt ut på 1900-tallet, men gradvis gikk en bort fra dette også. Kvinnelige lærere fikk dårligere betalt enn sine mannlige kolleger, derfor kunne det lønne seg for en skolekrets å ansette en lærerinne i stedet for en lærer, dersom de skulle ha flere ansatte.

Skoleloven av 1889

Folkeskole, flere timer, flere fag
Skoleloven fra 1889 døpte skolen om fra allmueskole til folkeskole og utvidet skoletida og fagkretsen enda mer. Skolen skulle være for alle lag av folket, ikke bare allmuen. Dette skillet fantes spesielt i byene hvor det eksisterte private skoler som de rike kunne sende barna sine på. Etter 1889 kunne skolestyrene bestemme om de ville avholde eksamen for elevene, men avgangsvitnemål ble obligatorisk. Det var ikke lenger noen regel om at konfirmasjonen var det som skulle avslutte skoletida. Sunnhetslære og kjennskap til den grunnleggende samfunnsorden kom til som fag, og selv på landet skulle enten gymnastikk, håndarbeid eller tegning inn på timeplanen. Skoletiden ble satt til minst 12 uker á 30 timer i småskolen og 12 uker á 36 timer i storskolen. 2-delt skole ble hovedregelen på landsbygda. I Gudbrandsdalen var det likevel vanlig med en tredeling, der 1. klasse gikk hver dag i 6 uker vår og høst, mens småskolen (2.-4. klasse) og storskolen (5.-7. klasse) gikk annenhver dag i hele vinterhalvåret.