Kaare K. Nygaard og Maihaugen
Kaare K. Nygaard hadde hele sitt liv et nært forhold til hjembyen sin, Lillehammer. Spesielt var han glad i Maihaugen. I hans og kona Ellas første testamente fra 1961, gir han alle sine eiendeler til Maihaugen. Dette var en avgjørelse som skulle vise seg å by på problemer. Ingen kjente til testamentet før i 1974. Maihaugen hadde da bestemt seg for ikke å ta imot skulpturgaven, og testamentet ble forandret i 1976.
Kaare K. Nygaard diskuterte en stor skulpturdonasjon med barndomsvennene Arne B. Nilssen og Haakon Thallaug på slutten av 1960-tallet. De var begge i mange år involvert i styre og stell på Maihaugen, og oppmuntret Nygaard til å gi skulptursamlingen til Maihaugen. Nilssen mente at ”Noe annet enn positivt resultat forekommer meg ikke tenkelig.”
I 1973 skrev journalisten Anders Sandvig i VG at Maihaugen skulle få en verdifull skulptursamling. Det dreide seg om over 100 skulpturer som Nygaard foreslo å plassere i tilknytning til De gamle verksteder. Plasseringen var valgt for å unngå en opprivende diskusjon om samlingens kunstneriske kvalitet. En plassering i den planlagte bysamlingen kunne også være et alternativ.
I 1974 etterlyste journalist Sandvig et svar. Han skrev brev til De Sandvigske Samlingers venner (DSSV) og spurte om hva som skjedde i saken. Brevet ble oversendt styret for De Sandvigske Samlinger (DSS). Samtidig gikk korrespondansen mellom Nygaard og vennene. De foreslo at han skulle sende et par prøveskulpturer slik at museets folk kunne se hva det dreide seg om. Dette forekom Nygaard både dyrt og vanskelig.
Saken ble aldri formelt drøftet i styret i DSS, og det ble etter hvert klart at museet ikke ønsket å motta samlingen. Begrunnelsen var todelt. For det første mente man at skulptursamlingen ikke falt naturlig innenfor Maihaugens virksomhetsområde. For det andre så man det ikke hensiktsmessig å ta i mot samlinger som stilte så store krav til økonomi.
For Nygaard ble dette en bitter pille å svelge. Det var han selv som satte det endelige punktum for saken. I brev til Nilssen og Thallaug i 1975 skriver han: ”Kjære venner – la det hele falle… Jeg er ikke på erobringstokt overfor kunstforstandige i byen. En kirurg skal ikke skjemme ut landskapet. Han kommer til å huskes for de arr som rundt omkring ihukommes når den og den tar et herrens velgjørende bad. Og arr av den typen kan jeg vanskelig tilby Maihaugen, selv om jeg syns de ofte kan se bra ut.” Dette var i 1975, og i 1976 forandret han testamentet og Maihaugen var ikke lenger tilgodesett.
Kilde
Eidsvåg, Inge, Henders gjerning, Lillehammer 1993.