Krigen var over og arbeidspresset normaliserte seg for Nygaard. Han hadde bygd opp en velrenommert praksis. Mange kjente og innflytelsesrike mennesker søkte han, likeså mange velsituerte som ga arbeidet god fortjeneste.

Flere ganger utviklet det seg et gjensidig vennskap mellom lege og pasient som varte livet ut, blant disse var Trygve Lie og Carl J. Hambro. Mellom Hambro og Nygaard var det spesielt historieinteressen som bandt de sammen. Gidsken og Herman Wildenwey etablerte også sterke vennskapsbånd til Nygaard. 

Kåre K Nygaard fikk etter hvert tid og anledning til å utvikle sine kunstneriske evner. Han hadde laget en skulptur av sin bestefar 15 år gammel, og tok etter krigen opp igjen modellering. Det ga han en sterk tilfredsstillelse. Fra sitt yrke hadde han opparbeidet styrken i fingrene og kunnskapen om menneskekroppen. I hovedsak var det i helgene han hadde mulighet til å modellere, og han kunne arbeide i timevis ute i garasjen. Inspirasjon fant han på museer, utstillinger og i bøker. Han fikk gjøre det han aller helst ville - helbrede og skape.

Etter 15 års målbevisst arbeid, i 1968, meldte han seg på en internasjonal kunstkonkurranse for leger. Til sin egen overraskelse og glede vant han førsteprisen med skulpturen "Kirurgen". Dette ga han mot til å åpne sin den første separatutstillingen i 1969. Den ble godt mottatt av både publikum og kritikere. Senere fulgte flere utstillinger i USA, og Nygaard ble kjent ikke bare som en dyktig kirurg, men og som en dyktig skulptør. Hans skulpturer ble og utstilt i Norge, i Lillehammer og Oslo, men det fikk han ikke selv oppleve. 

Kaare Nygaard vanket ikke i kunstnerkretsene i New York, men desto mindre var noen av verdens fremste kunstnere blant hans venner. Av disse kan nevnes Percy Grainger, Alexander Calder og Marcel Duchamp.
Det lengste vennskapet var med den australske pianisten Percy Grainger, en stor beundrer og tolker av Edvard Grieg. Allerede i 1913 fikk Kåre som belønning bli med sin mor på konsert på Lillehammer hvor Percy Grainger spilte. Opplevelsen gjorde sterkt inntrykk.
Deres første personlige møte var derimot etter en konsert i Carnegie Hall i 1941. Det ble starten på 20 års nært og varmt vennskap.

dagmar buen - mars 2006