Ewa Mork ble født i 1955 i Bydgoszcz. Hun gikk på videregående skole i hjembyen og etterpå studerte hun norske filologi ved Universitet i Poznan. Etter endte studier flyttet hun tilbake til Bydgoszcz, hvor jobbet hun som lærer i norske. Deretter ble hun tolk i russisk for et byggefirma. Samtidig jobbet hun også som statsautorisert translatør av norsk og det var hennes viktigste inntektskilde.

Ewas foreldre var høyt utdannede mennesker og aktive medlemmer av turistforeningen. De passet på at datteren skulle lære seg flere fremmedspråk og ha kontakt med verden. Da Ewa var 16 år tilbrakte hun et halvt år i Skottland.

I løpet av studietiden søkte hun seg til en norsk folkehøgsskole, hvor hun fikk muligheten til å finslipe sin norsk.

Ewas foreldre skilte seg da hun var 14 år gammel. Hennes mor var en uavhengig kvinne, konsentrert om egen karriere. I firmaet hvor jobbet hun, var hun sekretær i det kommunistiske partiet, men hun så ikke seg selv som en kommunist. Det var viktig for henne å være i stand til å takle tilværelsen i den omkringliggende virkeligheten av sosialistisk realisme.

Ewa fikk vite om framveksten av Solidaritet gjennom artikler i norske aviser som leste under sin ferie i Norge. Etter hjemkomsten til Polen hørte hun mer om kraver som de stilte. Da Solidaritet for lærere oppstod, ble hun medlem. Hun sa at grunnen til den bestemmelse ikke var en manifestasjon av patriotiske følelser, men en pragmatisk tenkemåte. For folk flest som bodde i Polen, var livet tungt, så det var nødvendig å hjelpe dem. En av hovedsakene som Eva støttet, var kravet mot sensur og for full bevegelsesfrihet, noe som gjaldt henne personlig.
Unntakstilstand kom som en komplett overraskelse for henne, men hun lærte seg å takle enhver situasjon og var ikke redd.

Ewa hadde mange venner blant de unge aktivistene i Solidaritet Norge - Polen, på grunn av hennes studier ved Folkehøgskolen som var drevet av norske fagforeninger. Når noen norske aktører organiserte hjelp til Polen, ble Ewa bedt om å være kontaktperson i distribusjon av støtten og til å stå som mottaker av gavene. Til Ewa kom ca 20 transporter, hovedsakelig med medisiner og diverse medisinske utstyr. Hun bidro til å organisere et nettverk der norske familier ga direkte støtte og sendte pakker til utvalgte polske familier.

Ewas aktivitet hadde ikke vært ubemerket. Som et resultat av melding fra naboer ble Ewa innkalt til militære kommissær. Heldigvis for Eva var besøket kort og fikk ingen alvorlige konsekvenser. Neste gang ble hun forhørt av menn fra den militære etterretning. I løpet av påfølgende møter prøvde de å overtale henne til å spionere på sine norske venner. Ewa var sannsynligvis på den tiden under overvåking og under konstant observasjon. I 1984 ble hennes situasjon kjent for de norske samarbeidspartene og de overbeviste henne til å komme til Norge så snart som mulig under påskudd av et besøke. Da hun gikk ut av ferjen i Sverige, ble hun møtt av sine samarbeidsparter som forklarte henne om den overhengende fare hun var i om hun vendte tilbake til Polen, og de overtalte henne til å søke asyl i Norge

Da Ewa reiste ut fra Polen, hadde hun kun noen få personlige eiendeler med. Den første tiden i Norge bodde hun sammen med sin venninne i Oslo. Snart klarte hun å finne jobb i en sjokoladefabrikk. Senere endret hun jobb flere ganger. I dag har hun en interessant jobb ved Holocaustsenteret i Oslo. Denne stillingen håper hun å ha fram til pensjonisttilværelsen.