Gjennom århundrer har det vært stor gjennomgangstrafikk i Gudbrandsdalen, men fra 1860-tallet begynte turistene å slå seg mer til ro. Pionerene var velhavende, eventyrlystne engelskmenn.

Stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868 bidro til at fjellet ble åpnet for vanlige mennesker. Ferierende nordmenn leide seg inn på setrene i påskeferien og på gårdene om sommeren.

I 1896 kom jernbanen til dalen. Det ble bygd opp flere hoteller og pensjonater i stasjonsområdene, mens de som ville pleie helsen i den sunne fjellufta kunne ta inn på et av de mange sanatoriene i høyden. Noen av disse ble drevet av leger, men for at gjestene ikke skulle være redde for å bli smittet av noen slags sykdom, sto det i avertissementet; "Brystsyke mottages ikke".
Nordmenn hadde nå fått flere fridager og helgene ble brukt til utflukter. Spesielt var Jotunheimen populært og fordi Skåbu og Sikkilsdalen ble innfallsporten til dette fjellområdet, fikk Fron og sin del av turistene.

Veidarvon Seterstue i Sør-Fron kommune er et eksempel på en av de mange mindre turistbedriftene som fantes i fjellområdene. Stedet ble bygget opp av grosserer Johan Chr. Sørensen, som kom flyttende til Sør-Fron på slutten av 1800-tallet. På Toftesetrene bygde han Jægerhytten og etter hvert 8 andre hytter, og stedet fikk navnet Veidarvon. Stedet ble i starten brukt privat, men ble etter hvert etablert som overnattingssted. I 1931 fikk datterdatteren Annie Balchen Veidarvon Seterstua av sin far Hjalmar Balchen. Eiendommene Jægerhytten, Skjærvangen og Utistugu Skjærvangen inngår i seterstua. Veidardarvon seterstue ble drevet som overnattingssted til helt ut på 1970-tallet.

I 1932 ble det opprettet fast fergerute mellom Oslo og København og danske turister var med på å danne grunnlag for helårs sesonger i den norske fjellheimen. Våren 1940 brøt imidlertid 2. verdenskrig ut og av naturlige årsaker falt da denne inntekstgruppen bort. Oslofolk og vestlendinger ville gjerne overta, men det ble allikevel vanskelig for mange overnattingssteder å få tilstrekkelige inntekter.
Det ble innført maksimalpriser fra myndighetenes side og at påbudet ble overholdt sørget omreisende prispoliti for. Problemer med matforsyningene ble det i tillegg, spesielt var det vanskelig å få nok kjøtt og fisk. De faste tildelingene baserte seg på gjestetall fra 1939 og var små.
Driften ved Veidarvon hadde tidligere båret seg, men i disse vanskelige tidene opphørte all inntekt. Stedet var blitt bygget ut til 17 gjesteplasser året før krigsutbruddet, og dette var med på å forsterke de vanskelige økonomiske forhold. Dette viser og innholdet i noe av korrespondansen i arkivet.

Illustrasjonen til teksten er hentet fra et presentasjonskort. I tillegg er det flere brosjyrer hvor det reklameres for Veidarvon. I "Hvil ut i Norge bilturister" fra 1963, kan vi under Hundorp lese "Veidarvon ligger i den vakre Toftesetergrenda ved Peer Gyntveien". Spesialpris/billigpris er kr. 28.00 og gjelder fra 1 juli til 1 oktober, og under aktiviteter er nevnt ørretfiske og at stedet har robåter. Det er og mulighet for rype- og harejakt på Veidarvon.

Arkivet fra bedriften ble avlevert Opplandsarkivet avdeling Maihaugen i 1986 fra Fron Historielag og spenner over en tidsperiode fra 1935 til 1979. Det er 2 bokser som inneholder foruten det som er nevnt, korrespondanse tilknyttet reisebyråer, telefonlinje, Peer Gyntveien m.m., attester og skriv angående ansatte, selvangivelser, skjenkavgifter, ulike regnskapsbøker, bedriftstelling, diverse referanse-materiell/ rundskriv osv.
Deler av arkivet er klausulert, dvs. adgang gis av bevaringsinstitusjonen.

Dette arkivet er overført til Midtdalsarkivet i Ringebu. Henvendelser om arkivet må rettes dit.