Hvorfor skriver jeg dette nå, i en alder av 80 år? Det er slik at mine opplevelser har preget meg mer og mer. Dette i form av traumer som gir seg utslag av søvnløshet og nervøsitet, særlig når jeg leser krigshistorier som minner om min egen, og mine nærmeste, så kommer alt igjen. Særlig er det historien om min tante. Hun var glødende kommunist og kom tidlig med i motstandskampen. Dette i form av illegale aviser og løpesedler. Hun ble angitt og arrestert i 1941. Hun bodde i Eilert Sundtsgate i Oslo. Sendt først til Victoria terrasse, hvor hun ble torturert på det groveste. De kom ingen vei, og hun ble sendt til Rawenbruck i Tyskland. Ved krigens slutt ble hun hentet av de hvite bussene. Hun fortalte svært lite, men det kom fram at hun arbeidet i et gartneri i leiren. Og der dyrket de blant annet rødbeter. Dette var hennes kjæreste eie. Hun gjemte dem under madrassen, og hver morgen smurte hun ansiktet sitt med grønnsaken. Grunnen var at de ved oppstilling plukket ut de som var bleke og såg dårlig ut. Hun hadde jo frisk farge. Og hun var en sterk kvinne. Da hun etter krigen kom hjem til sin leilighet, var denne noe rasert etter de som hadde bodd der, men hun fant en håndskrevet lapp der det stod: Alle som kommer til denne leilighet, skal arresteres og bringes til Victoria terrasse! Telefon i apoteket rett over gaten. Den lappen har jeg arvet, og har den fremme av og til, saman med noen av hennes opptegnelser. Min mor, som besøkte henne, var blitt varslet og visste at hun var arrestert. Og hun var alltid på vakt når ukjente nærmet seg vårt hus.

Denne tanten min levde fire år etter at hun kom hjem. Mot slutten av hennes liv, måtte jeg bo hos henne. Det var slik at hun trengte å ha noen hos seg om natten. Hun tålte ikke lukkede dører blant annet. Vi var jo også redde for at hun skulle gå ut, fordi hun plutselig kunne stå opp og hun fantaserte og så ting. Hun var meget ødelagt av alt hun hadde opplevet. Hun vekket meg mange ganger om natten og sa: Ole, du må få vekk de klærne som ligger i haugen! Det var slik at de dødes klær ble lagt i en haug i leiren. Dette kom stadig igjen. Hun døde ikke mange dager etterpå. Da var jeg blitt 17 år.

Jeg var altså ni år i 1940. Vi bodde i utkanten av Oslo, nærmere bestemt Økern like ved Bjerke Travbane. Min far var travkusk der. Min mor vekket meg om morgenen 9. april og var helt overnervøs. Og sa at: DET ER KRIG! Hun hadde hørt på radio at det var tyskere som hadde tatt SOLA! ”Men mamma, kan noen ta sola, da?” sa jeg, som ikke visste at det var en flyplass. Fra vårt bosted hadde vi god utsikt over Oslo, og så at store fly kretset over byen. Dessuten hørte vi kanondrønn. Som barn syntest vi det var spennende. Forstod ikke alvoret. Ikke lenge etter kom et kompani tyskere som dro på store kanoner på Økernveien der vi bodde. Mor dro oss innendørs, og vi stilte oss i vinduet. Mor dro oss vekk. ”Ikke vis deg, gut, du kan bli skutt!” Men etter hvert stilnet det av, og vi skulle jo på skolen. Det var Løren skole, som lå like ved. Vi ble sendt hjem med det same. Det gikk et par dager. Så plutselig dundret det store fly rett over våre hus. Jeg hadde aldri sett så store fly noen gang. Vi hadde jo aldri sett annet enn det flyet som vi kalte for Storken, som var et sportsfly. Vår far som var i stallen, kom plutselig hjem. Han fortalte at disse flyene landet på en stor slette, Linderudsletta, som lå like ved Bjerke. Krigshandlingene hadde antagelig stabilisert seg noe, fordi vi gutta løp opp dit for å se. De tyske flyene viste seg å være transportfly som var lastet av ammunisjon og forskjellig utstyr.

Et tilfelle frå disse dagene husker jeg godt. Jeg møtte en nazistdame en dag etter skoletid, og gikk bort til henne og sa: ”Din jævel!” Hun stilte seg da opp foran meg og sa: ”Du skal være veldig forsiktig med hva du sier. Jeg vet hvem du og din familie er og hvor dere bor.” Så dyttet hun til meg og gikk. Jeg visste ikke hvor farlig dette var og hva det kunne medføre. Denne episoden fortalte jeg aldri til min mor. Men etterpå forstod jeg alvoret og var redd når biler stoppet nær vårt hus. Gudskjelov hendte det ingenting.

Så kom den dagen som senere ble kalt ”Panikkdagen”, Oslo skulle bombes, og byen skulle evakueres. Vår mor var helt på styr og begynte å pakke. Så sto vår far i døra og sa: ”Vi blir her!” Han hadde jo sine hester å passe. En karavane med biler, hester og lignende fulle av mennesker dro oppover Økernveien. Men vi ble hjemme. Min mor var nervøs, noe som smittet over på oss. Men etter hvert roet det seg ned, og det hendte ingenting. Dagene gikk, og vi kunne gå på skolen igjen. Dagene på skolen var oppstykket, fordi det ofte gikk flyalarmer, og vi måtte ned i kjelleren på skolen. Det viste seg at tyskerne hadde tatt Sinsen skole. Disse elevene ble da flyttet over til vår skole. Det skapte selvfølgelig vanskeligheter, slik at man måtte improvisere undervisningslokaler. På bibliotek, i kjellerlokaler, og mange steder hvor tavler og undervisningsmateriell manglet. Så husker jeg en ting frå oppholdet i kjelleren på skolen da flyalarmen hadde gått. Vi satt langs veggen, og da kom helsesøster med en tranflaske, og alle måtte opne munnen. Har ikke orket tran siden.

Men det var også konflikter mellom elevene frå Sinsen og oss. Det var stadig episoder oss imellom. På skolen var det en opphøyd mur, ca en meter høy, som vi sloss om å besette. Selv måtte jeg en gang til lege og ble sydd med noen sting i pannen. Det var en dag man måtte levere alle radioapparater. Disse ble levert på vår skole og lagret på loftet. Elevene ble brukt til å bære disse opp tre etasjer. Det ble mange av apparatene som gikk i gulvet ved ”uhell”. Da dro vi ut ledninger frå apparatene og tok disse med oss. Dette var ledninger som var svært ettertraktet av motstandsbevegelsen. Grunnen til at jeg husker dette så godt, er at det ble oppdaget, og alle vesker skulle åpnes. Like før de kom til meg, gikk flyalarmen, og jeg slapp unna. Men på veien hjem ble jeg stanset av en mann. ”Du har visst noen ledninger du? ”Jeg hadde to. Hvordan han visste det, har jeg bestandig lurt på, men jeg fikk fem kroner for begge! Tiden gikk og guttelekene var som før, med litt ”sabotasje” i form av å male på tyskerbiler.

Vårt tilholdssted som gutter var det vi kalte ”Sandtaket”, et gammelt industriområde, som lå der hvor Økern Torg ligger i dag. Der lå en del gamle lagerbygninger. De ble brukt til å ”planlegge”, som vi kalte det. Det dreide seg selvfølgelig om guttestreker. Taket på bygningene ble for eksempel dekorert med H7-merket. Ved regnvær ble disse svært fremtredende. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Vårt H7-merke dekket mesteparten av taket. Det var Hirden som skulle få merket vekk, men det greidde de ikke. Av en eller annen grunn var det brukt en spesiell type maling som viste seg å være standhaftig. Dette merket skulle jo vært tatt vare på når bygningene ble revet etter krigen. Dette området ble også benyttet som øvelsesområde for tyskerne, om kvelden hadde disse ”amorøse øvelser”. Vi gutta ”loffet” som sa, altså spionerte på dem. En kveld ble vi oppdaget av en tysker som dro frem pistolen sin og løp etter oss, men vi løp fortere. Så det var mange episoder der vi hadde nazistene rundt oss. Vi visste hvem de var. De gikk med et solkorsmerke. Demonstrativt gikk vi langt utenom disse. Vi brukte av og til trikken, de gamle, med lange seter på begge sider. Trikkene var jo stort sett fulle, men hvis det var ledig ved siden av en tysker eller nazist, ble setene ubesatt. Det var selvfølgelig ulovlig, og i noen tilfeller fikk dette følger. Elles var det vår røde nisselue og binders som var vårt ”våpen”. Men vår mor var stadig engstelig for dette. Ikke minst fordi hennes svigerinne ble arrestert og sendt til Rawenbruck. Hun var redd hver gang det banket på døren. Så må jeg fortelle om en stakkars gutt som ble sendt på skolen i full hirduniform. Dere kan jo tenke dere kva han måtte gjennomgå i friminuttene. Vår far, som var tjue år eldre enn min mor, ble sendt på tvangsarbeid i Trøndelag. Men han fikk stelle med hester, som var en stor del av hans liv. Men vi fikk jo ikke se ham før etter krigen. Jeg gikk altså på skolen under hele krigen, og gikk ut av 7. klasse i mai 1945. Konklusjonen på hvordan krigen påvirket familien, kjenner man også i dag, i mange former. Jeg hadde jo også to yngre søstre.

Det kunne selvfølgelig vært mer å fortelle, men alt i alt var det stort sett redsel. Vår mor flyttet våre senger ned i kjelleren, hvor vi sov i flere måneder. Grunnen var at vi bodde nær et gartneri, og ved blitzen haglet det med splinter ned på disse glasstakene. Fordi det lå et tysk kanonbatteri noen hundre meter frå oss. Men vi greidde oss med mat, etter masse køståing for min mor, og så hadde hun en søster fra Valdres som hjalp oss noe. Vår far kom også hjem ved krigens slutt, og hans søster kom gjennom oppholdet i Tyskland, men noe ødelagt. Dette er en ung gutts historie fram til freden 1945. Og maidagene i 45 er et kapittel for seg.

Ole R. Røthe, nå Lillehammer