En gang for lenge, lenge siden
da folk ikke var så opptatt av begrepet tiden
da møttes tre barn i byens nye lunge -
her var det fred for både gamle og unge.

Det er Søndre Park slik den den gang var
med byens besteborgere og forelskede par,
her møttes fruene med barna sine
en tur i parken var blitt en fast rutine.

I den gamle kafe` med en kaffekopp
det syntes byens fruer var helt topp,
og barna kunne leke sine leker i fred
for her var det mye å holde på med.

De lekte gjemsel blant parkens trær
og den nye musikkpaviljongen var like kjær,
de lekte leker på barnets vis
slik satte barna på parken pris.

Så fremsynte de byens borgere måtte være,
de fortjener honnør, de fortjener ære,
men vi skal vite at det sto kvinner bak
som for parkens preg hadde vel så god smak.

De barna vi så, er forlengst vandret hen,
men nye generasjoner, barn, kvinner og menn
de valfarter fortsatt til byens oase,
en lise for sjelen, litt borte fra maset.

Så flott at noen tør tenke store tanker,
lar ideene slippe løs fra fortøyning og anker,
for Søndre Park er et godt nok bevis
på at tanker kan bli gjerning på beste vis.