Det var en av de kaldeste dagene i året jeg kom til dampsaga.
Nesten ingen kunder, bare to karer som gikk i hver sin retning. Jeg møtte den ene og stansa, den andre skrådde foran. Det var noe med han. Med ganglaget. Han vrei litt på den ene foten, men halta ikke. Og ansiktet da. Enten hadde han glemt å vaske seg i dag, eller så var det en skygge av noe eller kanskje ett arr.
Ekspeditøren var opptatt så jeg måtte vente. Det var et kaldt rådrag i lufta og ei vinterbleik sol lyste opp landet. Lufta hadde et islett av fin fin flis, nesten tåke. Jeg tenkte det kunne kalles Dampsagsmog.
Karene hadde belegg på de godt tilknappa kjeledressene sine, og mæsse var dradd godt nedom ørene og ansiktene var ubarberte og liksom flisete. Dette belegget kom vel av rådampen fra elva som ikke var helt tilfrosset og stadig produksjon av flis som sirkelsagene lagde når de skar og nesten skrek seg gjennom frosset trevirke.
Jeg søkte ly for kulda inne i saghallen. Her var karene enda mere tildekket av smog og ansiktsuttrykkene var nesten som de jeg hadde sett ute. Nesten.
Det var da jeg så han igjen. Sikkert på grunn av foten beveget han seg annerledes enn de andre og ansiktet var vendt mot innerste delen av hallen. Tro hva det var han så der eller hva det var han skulle konsentrere seg om. Maskiner var det ikke der og andre ansatte var der heller ikke. Det virket som om han var redd for noe og tenkte at – aha – da var det vel et arr likevel da som jeg mente å ha sett ute – som han ville gjemme. Kanskje. Han gjorde ikke jobben sin godt heller, for haugen av panelbord og vrakbord vokste foran han. Men hvorfor er du her da, tenkte jeg.
Riktignok satt ei dame med langt lyst hår innenfor vinduet ved siden av, men det må da være måte på.
Dette var rart. Det ble til at jeg spurte en inne i hallen som jeg kjente litt fra før.
«Har han litt problemer med sorteringa?» og nikka innover.
«Han nei»
«Det hoper seg opp forn han. Har han nylig begynt her?»
«Han nei. I dag tidlig sprakk en liten oljetank og han fikk veldig varm olje over overkroppen. Mye fikk han tørket bort, men noe brente seg fast og ene øye ser han nesten ikke på.»
Jeg rygget flau og skamfull tilbake. I hallen var det rått og trekkfullt selv om det var noenlunde lukket rom.
En stor sekk var festet foran luka der stokkene kom inn på kjorraten. Den hadde og dette belegget på seg, selv om det var tynnere; fordi hver stokk ga den en dytt når den kom inn, så noe falt av.
Det var mere støy her inne enn jeg trodde.
Når sagbladet skar de største stokkene, resten smalt det og det smertet i ørene. Likevel var det en kvassere ul nå enn når frosten forsvant.
Dampsaga tørket materialene sine ute den tida og mange grove dimensjoner ble senere splittet i tynnere bord og lister. Dette ga tørr sagflis eller kløvflis som ekspertene sa, og det var kløvflis jeg trengte og tenkte å kjøpe denne dagen.
Nå som før lurte jeg på hvorfor døra inn til kløvflisrommet var låst. At kontordøra var låst var lett å forstå, men denne -.
Tenkte på alt som kunne eller hadde skjedd før det ble lås, og såg kanskje en mann med stor sekk flis gående over Vingnesbrua. Neppe sannsynlig.
Uansett – ekspeditøren låste opp døra. Sammenlignet med de andre var han mer en kontormann å se på. Mindre smog på annerledes klær, kortere skjeggstubb og møssa var byttet ut med skyggelue. Men ansiktsuttrykket var likt de andre.
Døra opnet seg og en liten kjegeleformet sak på rundt en meter kom til syne inne i halvmørket. Fargen var nesten hvit, det luktet tørket trevirke og litt tørrflis drysset ned fra et rør i taket. Nesten som snøvær.
Kjegelen var litteliten mot jeg hadde tenkt meg og den inneholdt kanskje to sekker. Jeg som trengte åtte m³. Ekspeditøren sa jeg kunne få rå flis fra en silo. Jeg hogg og spadde og svetta for å løsne frossen flis og klarte etter mye strev å fylle hangeren.
Sjelden har jeg vært mere varm og harm enn denne dagen. Betalte fort og fór hjemover.