Rolfs hjemmeoppgave:
Ekspedisjonen til Weddelhavet 2003
hundre år etter Nordenskiøld-ekspedisjonen og DS "Antarctics" forlis
Den 3. februar 2003 reiste jeg til Argentina for å være med på en historisk reise nøyaktig 100 år etter selfangst skuta "Antartic" ble skrudd ned av isen i Weddelhavet ved den antarktiske halvøy. Båten Antarctic var kjøpt av den svenske forsker Otto Nordenskiøld og det var et 100 års jubileum jeg deltok i. Nordenskiøld-ekspedisjonen fant sted i 1901-03 og båten Antarctic ble skrudd ned av isen i Weddelhavet. Det var den kjente hvalfanger skipper, C.A.Larsen som var kaptein om bord og det meste av mannskapet om bord var nordmenn. Isforholdene i det nordlige Weddelhavet var ved årsskiftet 1902-03 ekstreme og Antartic satt fanget i skruisen og havarerte den 12. februar 1903. Det unike var ikke havariet, men det faktum at 20 av mannskapet overlevde og overvintret en hel vinter i Antarktis. De lavet en primitiv steinhytte og levde ved å slakte og spise sel og pingviner.
Antarctic quest 1903-2003 ble var ekspedisjon kalt og vi dro ut fra Ushuaia, (verdens sydligst by helt syd i Argentina) 05.02.2003 om bord i Grigoriy Mikheev. Dette ekspedisjonsfartøyet er et moderne forskningsfartøy bygget i Finland i 1990 for det hydrografiske institutt i St.Petersburg. Det er et isforstreket fartøy som er leid av Oceanwide Expedition. Antarctic quest 1903-2003 var en ekspedisjon til Weddelhavet i Antarktis i "Antarctic's" kjølvann. Deltagerne var nålevende slektninger av deltagerne på Nordenskjølds ekspedisjonen, og da Ole Christian Wennersgaard var min grandonkel, bror av min bestemor, hadde jeg en spesiell interesse av denne turen.
Historien for mer en 100 år siden er som følger:
Nordenskjøld ekspedisjonen 1901-1903
Som nevnt var det den svenske forsker og geolog Otto Nordenskiøld som hadde kjøpt Antarctic og fått privat finansiert forskningsturen. På begynnelsen av 1900-tallet ble Sverige gjerne ansett som en moderne nasjon med interesse for vitenskap og tekniske nyvinninger. Adolf Erik Nordenskiølds oppdagelse av Nordøstpassasjen og polarforskning i Arktis hadde bidratt til et godt rykte for Sverige utenlands. Otto Nordenskiøld var nevø av Nordoøtpassasjeoppdageren, og han startet i 1899 planleggingen av en ekspedisjon med hensikt å utforske de østre og nordre delene av den antarktiske halvøy.
Ideen for ekspedisjonen var at Antarctic skulle i land sette Nordenskiøld og 5 forskere på Snow Hill øya på den antarktiske halvøy, og hentes året etter. I Sverige ble det laget et prefabrikkert hus på 4,1x6,4 m som ble satt opp der nede. Imidlertid ble det en forferdelig issommer og da sjøen utenfor Snow Hill øya frøs til allerede 18.februar 1903 skjønte de at de måtte overvintre et år til så de fikk skutt over 400 pingviner og 30 seler for å øke matforsyningene.
Ishavsskuta Cap Nor/Antarctic
Ishaysskuta Cap Nor ble bygget i Drammen på Holmen i 1871 av Jørgensen & Knudsen som hadde over 3000 ansatte på den tiden og bygget mange ishavsskuter hvor 2 av dem Cap Nor og Hekla ble berømte ekspedisjonsfartøyer under norsk, svensk, dansk og skotsk flagg. Cap Nor var en dampdrevet barkrigget selfangstskute som gikk i selfangst i Arktis fra 1872 i mange sesonger. Men i 1893 ble hun solgt til den kjente hvalfanger og harpunoppfinner Svend Foyn i Tønsberg og bygget om for å delta i en hvalfangst ekspedisjon til Antarktis. Skuta fikk da det passende navnet "Antarctic".
Denne første ekspedisjonen til "Antarctic" er blitt historisk fordi en gruppe på 8 mann (med blant annet kaptein Kristensen, Bull og Borchrevink) greide å komme seg i land på Kapp Adare ved Sydpolen, og ble med dette den første dokumenterte ilandstigning på det antarktiske kontinent den 24.januar 1895.
Senere ble Borchrevink ekspedisjonen eller den norsk-britisk The British Antarctic Expedition 1898-1900 i landsatt på samme sted med fartøyet Southern Cross, og var med dette den første overvinteringen på det antarktiske kontinent. På Cape Adare ligger det også en ensom norsk grav og den første da forskeren Nikolai Hanson døde der 14.10.1899 bare 29 år gammel.
Etter hjemkomsten skiftet Antarctic eiere flere ganger. Skuta ble benyttet en rekke ganger på forskningsekspedisjoner til Spitsbergen og Grønland. I 1901 kjøpte den svenske geologen Otto Nordenskiøld fartøyet for å benytte den til sin antarktis ekspedisjon.
Ole Christian Wennersgaard
<p Båten til kaptein Stokken het "Kapella" og var rigget som en bark, med en liten dampmaskin. I 1899-1900 hadde den italienske baron Luigi Amando hatt en ekspedisjon til nordpolen, og 2 italienere og fetteren til Ole ble borte. De 3 var på en slede ekspedisjon og hadde sannsynligvis gått gjennom isen. Fetteren var Henry Stokken sønn av kaptein Stokken. Året etter sendte baronen ut et ettersøkningsskip som var "Kapella" med kaptein Stokken, og Ole var også med, og fikk dermed en del erfaring fra kalde områder. Men søket ga ingen resultater.
Ole Chr.Wennersgaard var 20 år og hadde akkurat tatt styrmannseksamen da han mønstret på Antarctic med kaptein Carl Anton Larsen som sjef og Nordenskjold Ekspedisjonen 1901 som oppdrags giver. Han mønstret på som matros og alt mulig mann.
Forskningstur til Ildlandet
Da forskerne var satt i land på Snow Hill på den antarktiske halvøy, og hus var satt opp dro Antarctic tilbake til Sør Amerika for å være rundt i området en ti måneders tid før de skulle hente overvinterne igjen på Snow Hill. Antartic var innom Syd Georgia . Denne ferden fikk stor betydning for norsk virksomhet i Sydishavet. Det var nemlig etter dette besøket at kaptein Larsen gikk i spissen for å grunnlegge det første antarktiske hvalfangstselskap Compania Argentina de Pesca, og kaptein Larsen også bestemte hvor han ville bygge Grytviken senere.
Forskeren J.Gunnar Andersson skulle også i den tiden foreta forskning og undersøkelse av Ildlandet, og Ole Christian Wennersgaard ble tatt med som alt mulig mann. De tok også med 2 lokale indianere Anikan og Modeste som hørte til Ona stammen. Denne stammen var i konflikt med en annen stamme, og den andre stammen hadde nylig drept 2 av Ona stammen, men det verste var at kvinnene hadde kastet de to døde til hundene som hundemat, dette ble ikke likt og derfor hadde Ona stammen som hevn nylig drept 11 av den andre stammen kvinner, menn og barn. Disse innfødte var derfor ikke til å stole på som hjelpere for ekspedisjonen. Derfor måtte 2 koner og en mor av disse gutta holdes som gisler på en engelsk sauegård i Haberton på Illandet syd for Ushuaia. Dette for å gardere seg mot at de innfødte skulle finne på noe tull. Men alt gikk bra og etter 3 måneder var ekspedisjonen til Lage Fagnane og Tierra del Fuego (Ildlandet) tilbake igjen i Haberton 16.oktober 1902. Det var foretatt vitenskapelige undersøkelser, men alt tyder på at Ole Chr.Wennersgaard hadde fått en smitte eller virus fra disse 2 innfødte. Han hadde en voldsom hoste og kaptein Larsen vurderte og ikke ta ham med til den antarktiske halvøya for å hente de 6 forskerne. Imidlertid fikk Ole overtalt kapteinen. Så han ble med..
Antarctic forlis
Den 30.oktober 1902 kom Antarctic tilbake fra Ushuaia til Haberton. Den hadde ligget i Ushuaia for reparasjon, kullfylling og proviantering. Noen dager etter seilte Antarctic fra Haberton på ny til sydpolisen, og ankom Håpets Vik. På dette stedet ble ble vitenskapsmannen J.Gunnar Andersson, den svenske løytnant Duse og den norske matrosen Grunden satt i land sammen med ski, telt, soveposer og proviant. De skulle gå over innlandsisen for å forsøke og nå vinterstasjonen på Snow Hill Øya før Antarctic ankom. Ved avskjedshilsen ble det uttalt" vi treffes snart ved vinterstasjonen". Dette var den 29.desember 1902 og hvis de 3 ikke nådde Snow Hill skulle de returnere til Håpets Vik, og vente på Antarctic der. Imidlertid kom ikke disse 3 seg over til Snow Hill, det eneste kart de hadde var fra James Clark Ross ekspedisjon i 1843 og realiteten stemte ikke med kartet og åpent vann gjorde det umulig a komme til Snow Hill så de måtte returnere 13.januar 1903 å vente på Antarctic. De forsto snart at Antartic ikke ville dukke opp og måtte bygge sin egen stein hytte for over vintering i Hoppets vik. Da sommeren kom greide de 3 å nå Snow Hill. På veien sydover ble Antarctic utsatt for voldsomme skruistilfeller som førte til at skipet sprang lekk, og sank 12.februar 1903 på ca. 64 grader sydelig bredde og ca. 55 grader vestlig lengde. Før skipet sank hadde besetningen fåt overfort proviant, klær, seilduk, planker og verktoy m.m. på et isflak. Det var 11 nordmenn, 7 svensker og 2 engelskmenn. Til Paulet øya var det 40 km. Isflaket som de hadde havnet på, drev nordover mot Paulet øya, men de var fortsatt utsatt for voldsomme isskruinger, og måtte som følge av dette flytte flere ganger til andre isflak, derfor mistet de også mye av utstyret fra skipet. Etter hvert drev de opp mot Paulet øya og de fikk også åpent farvann i nærheten av øya. De ankom Paulet øya 28.februar 1903 etter 16 døgns kamp mot natur kreftene. Paulet øyas geografiske beliggenhet er 63 grader 35 minutter sydelig bredde og 55 grader 50 minutter vestlig lengde.
Oppholdet på Paulet Øya
Havaristene bygget en hytte av stein på 7 x 10 meter, med 2 steinlag og mellomrom fylt med småstein og tørr luktefri fugleguano. Hytten ble deres bosted over hele vinteren. Det siste de hadde reddet av proviant måtte rasjonereres. Deres vesentlige føde ble derfor selkjøtt, selspekk og pingviner. Kaptein Larsen hadde valgt Paulet øya som overvinterings sted p.g.a. alle pingvinene som var der. Selv om de hadde med seg 1 tonn med mat fra Antartic skjøt de 1100 pingviner for å øke matforsyningene.
Den antarktiske vinteren er streng, og Ole Chr. Wennersgaard hadde en tid kjent seg dårlig med bronkitt, men etter hvert ble han lammet i bena og måtte ligge til sengs. Kaptein Larsen mente han hadde skjørbruk imidlertid mente man i Sverige etterpå at han døde av hjertefeil. Det er også et spørsmål om han kan ha fått med seg noe smitte fra de 2 Ona indianerne på Ildlandet da de var clods syke, men kom seg igjen under ekspedisjonen dit noen måneder før.
Etter hvert syknet han mer til, og så vel han selv som andre mente det led mot slutten, og om morgenen 7. juni sovnet han stille inn for godt, 22 år gammel.
Det er gripende å lese hans siste brev til sine foreldre, en kort tid før sin død, brevet lyder som følger:
"Kjære fader og moder,
Da jeg i lengre tid har vært syk som jeg ble etter vært etter Antarctic forlis den 12. februar dette år. Etter at jeg først fikk bronkitt og var meget dårlig, har jeg fåt skjørbuk og tror ei at jeg har lenge igjen leve. Men møter døden som en velsignet forløser, og håper med Guds store nåde at alle mine synder er meg forlatte, og for Jesus clods skyld får lov til å gå hjem til himmelen for dere, for der å vente på dere.
Sørg ikke for meget på meg da jeg er hos Gud. Jeg vet at jeg har gjort mye ondt og arlig, men Guds nåde er større enn mine synder.
Ja kjære foreldre, dere er på det kjærligste hilset fra meg og hils alle mine søsken fra meg, og jeg ber dere alle å leve så at vi alle kan møtes hos Gud i himmelen."
Ole Chr.Wennersgaard
Ovennevnte er direkte avskrift av originalen som ble skrevet av en av mannskapet etter Oles diktat, men underskriften er skrevet av Ole selv. Etter hans død ble han innsvøpt i et laken, og lagt i sin sovepose som ble igjensydd. Han ble foreløpig gravd ned i snøen, for senere å få en ordentlig gravlegging. Det var midtvinter her på den sørlige halvkule så jorden var frossen og snølagt. Det ble imidlertid foretatt en liten seremoni med brennende lys og salmesang.
I begynnelsen av oktober 1903 ble det gjort ordning med en stor stein grav, og den 11.oktober ble hans lik gravet opp av snøen og båret til graven. Han ble gravlagt under så vidt mulig like seremonier som det ble brukt i Norge.
Det norske flagget var heist på halv stang ved siden av hytten og det svenske flagget ble lagt over båren.
Redning
Ekspedisjonen skulle for lengst vært hjemme igjen. Da en ikke hadde hørt noe fra den, skjønte man i Sverige at noe måtte være hent. Det ble derfor ordnet med Argentina om å foreta en ettersøkelses ekspedisjon.
Fra Argentina ble det derfor sendt ut et orlogsskip "Uruguay" som reddet dem alle de første dagene av november 1903 med unntagelse av Ole Chr.Wennersgaard som var død.
Kaptein Larsen hadde rodd fra Paulet øya med 5 av sine sjøfolk og ankom Snow Hill samme dag som Uruguay hadde tenkt å returnere. Hadde de ankommet Snow Hill bare noen timer senere så ville Uruguay være borte og alle de skipbruddene ville ha funnet sin død på den antarktiske halvøya. Før de forlot Paulet øya ble det om bord i Uruguay lavet et stort trekors som ble reist på den ensomme store stengrav hvor Ole har funnet sitt siste hvilested, og hvor store skarer av pingviner opptrer som gravvakt.
Den 12. november 1903 reiste redningsskipet "Uruguay" med ekspedisjonsmedlemmene nordover med kurs for Buenos Aires i Argentina. Den 3. desember, etter et voldsomt uvær hvor master knakk, ankom skipet Buenos Aires, og ble mottatt av en overbegeistret folkemasse. Den 10.desember 1903 fortsatte ekspedisjonens medlemmer reisen nordover og ankom Hamburg 6. januar 1904 deretter Malmø og med tog til Stockholm.
Ekspedisjonen Antarctic Quest 2003
Vår ekspedisjon varte i 11 dager og vi var på 12 forskjellige steder på den antarktiske halvøy deriblant Deception øya som var et kjent norsk hvalfanger sted. Vi var på nøyaktig samme sted der hvor "Antarctic" ble skrudd ned av isen også på klokke slettet 100 år etter.
Videre var vi innom Elefant øya, øya som ble viden kjent etter Sir Ernest Shackleton stranding der etter hans skip "Endurance" (tidligere Polaris bygget på Framnes i Sandefjord) også hadde blitt skrudd ned av isen i Weddel havet 12 år etter 21.november 1915.
Man hadde trodd at Shackleton hadde valgt Paulet øya da han viste det var et mat depot der, men valgte Elefant øya som er en skummel øy med mye tåke og store dønninger. Vi turde ikke gå i land der i små gummebåter på grunn av dette. Elefant øya ble nok også valgt som nærmeste øy ca. 100 mil til Sydgeorgia og Grytviken der Shackleton viste at det var norske hvalfangere hvor han kunne få hjelp.
Drake passasjen var rolig de 2 dagene overfarten tok, men på veien tilbake fikk vi storm og vi fikk virkelig føle hva "The Roaring Forties and the Furious Fifties" betyr.
En av grunnene til ekspedisjonen til den antarktiske halvøy for over 100 år siden foruten geologisk forskning var at det var funnet mye fossiler der. Noe som senere også gav grunnlag for kontinentaldriftsteorien. Det er funnet fossiler både fra planter og dyr noe som beviser at Antartis for millioner av år siden har hengt sammen med Sør Amerika eller Australia eller kanskje begge.
Det er Argentina som er ansvarlig for den antarktiske halv øya. De har nå gjerdet inn rundt steinhytta på Paulet øya, og satt opp skilt på 1 x 1 meter som fotoet viser. Jeg fikk også lagt en stein på ca. 15 cm diameter og vekt ca. 1 kilo på min grand onkels grav som jeg hadde tatt med fra Norge ved Sjøfartsmuseet hvor Gjøa sto av ekte rødaktig Drammens granit.
Da jeg begynte å forske på min grand onkel har jeg fått mye informasjon fra notater tatt av Ole's bror Thor Wennersgaard datert 19.mai 1967, boken "Antarctic", två år bland sydpolens isar, Bonniers, Stockholm 1904, Skipsbyggere i Drammen før 1900 (1972) og sist men ikke minst internet. Også neden fornevnte dikt fra internet. Så det er tydelig at denne ekspedisjonen vakte mye mer oppsikt i Australia og Argentina enn i lille Norge. Da dette var den første svenske Antarktis ekspedisjonen, kanskje på grunn av unionsoppløsningen rett rundt hjørne i 1905, og at det var bare Nansen og Amundsen som telte den gang.
Jeg velger å avslutte denne artikkelen med et dikt skrevet av Robert Caldwell ,Syd Australia , Januar 1906.
The Cross by Paulet Sound (To the memory of Ole Christian Wennergaard, a member of Dr.Nordenskjold's Expedition to the Antarctic 1901-1903)
He was the youngest mariner of all that
Gallant band
That voyaged by the fated ship, the Antarctic,
Into the icy land
When Sweden bade her sons go forth where
Few as yet had dared
And Norway sent a brave young heart in
Ole Wennersgaard
And well the hero's hardihood and courage
Had been tried
On wind-swept Cordilleras' ridge, and by
Varela's tide;
And on Lago Fagnano's flood, whose lonely
Waters lie
In Terra Del Fuego's wilds, beneath a
Sullen sky,
Where lords of wave and wilderness, the
Ona Indians roam,
And with the Spanish immigrant contest the
Rights of home.
And Ole Christian Wennersgaard stood
Bravely by the mast
When southward, from the stormy Cape the
Bold Antarctic passed;
And still, as on and on she sped towards the
Icy land,
The brave young seaman held his own amongst
That gallant band.
And day by day, and night by night, he saw
With wondering eyes
Those grim white islands in the sea, and
Splendour in the skies;
While from the southward, keenly cold, there
Came a fearful breath,
The waftings from the eternal ice that guards
The throne of Death.
And on and on the steamer sped, towards that
White profound,
Till all the sea was filled with bergs, and
Ice had closed her round.
Thus helpless, in the cruel grasp of that
Stern force she lay,
And vainly searched the master's eye for
Strait, or gulf or bay.
But with a stronger pressure still the ice kept
Closing round
The victim steamer as she lay moored in that
White profound,
Till every joint from stern to stern and every
Plate of steel
Were taught the polar ocean's grasp and
Awful ire to feel,
That fearful grip has strained the ship from
Funnel head to keel
And, like a vice, the ruthless ice has stove
Her ribs of steel.
And vain the engine's efforts then, and vain
The steam pump's clank,
And slowly down beneath the ice the wounded
Vessel sank.
And Ole Wennersgaard was there, and nobly
Did his part;
But when the steamer sank from view a
Tremor shook his heart.
For loving parents he had left on Norway's
Distant shore,
And brothers kind and sisters dear, that he
would see no more.
But with the boats and varied store that
From the wreck were saved,
The hardy northmen struggled still, and the
Polar rigours braved;
While from the cold, remorseless south the
Icy tempests blew
Like vengeful fiends the storm gusts howled
On that devoted crew.
Yet hope on Ole smiled again upon that
Icetal day,
When at the board the cup was pledged to
Dear ones far away;
But when the wintry gusts prevailed the
Sadness came again,
And night by night he sat and sighed, but
Did not much complain;
His piercing eyes would scan the skies, and
Sorrow fill his breast,
And through the night he watched and wept,
While others were at rest.
One June day morning to his mate he spake
With calmer brow;
"My trouble gives me greater ease, I will
Sleep sweetly now"
And as he sat he closed his eyes, and dropped
His weary head,
And when his comrade grasped his hand
Young Wennersgaard was dead.
The but was dim and silent then, and
with A stormy stare
Clear, cold and cheerless beamed the stars
High in the silent air;
And while each heart was sad with grief,
And eyes with tears were dim.
In a deep draft of stainless snow his com-
rades buried him
And there in sleep young Wennersgaard has
Closed his hopeful eyes.
And there the blessed Saviour's cross protects
Him where he lies.
Thus Death, that uninvited guest who cometh
Everywhere,
Had followed to the land of ice, and claimed
His tribute there;
For knowledge gained by science still is paid
In sacrifice.
And near yon cross on Paulet's Isle the
Youthful victim lies.
Robert Caldwell, South Australia, January 1906
Skei, 21-11-2013
Rolf Rose-Anderssen