Randis hjemmeoppgave:
Anine Wollebæk Slaatto
byens våkne samvittighet.

Anine Wollebæk SlaattoEn eldre dame med stokk, kledd i grå gabardinfrakk, kommer ut fra YK-huset i Kirkegaten en morgen. Det er Anine Wollebæk Slaatto som er på sin daglige tur til banken for å lese lokalavisen og Aftenposten.

Denne litt vevre, gråhårede damen med et stålblått, direkte blikk vokste opp på Lysgaard med mange søsken, 8 i alt. Selv var hun nr. 5 i rekken og den eldste av pikene. Hennes far, Carl Wollebæk, giftet seg med odelsjenta på Lysgaard, Kristine, i 1893. Carl ble lam i 1907 og var bundet til sengen i 30 år. Det var et tungt ansvar for unge Kristine som sto for driften av gården ved hjelp av en gårdsbestyrer. Det gikk bare en veg – nedover. 1920-årene ble en vanskelig tid for Lysgaard. Det endte med at Anines mor, Kristine, overdro gården til sin søster Ragna som var enke etter kjøpmann Arne Bergseng. Kristine og Carl fikk føderåd på gården. Odelsgutten, Erik Lysgaard, ble løst ut for 20.000 kroner. Han kjøpte en gård i Stange.

Anine hadde vært med på hele prosessen med gården. Hun var flink på skolen og tok artium i 1917 som preseterist. I 1918 begynte hun som murerlærling da Mesna Kraftstasjon ble bygget. Anine var et praktisk menneske, og hun møtte opp på jobben i bukser. Det var et sjeldent syn på den tiden.

Trondhjem var neste stopp. Hun begynte på arkitektlinjen ved NTH og tok 1. avdeling i 1920. Da hadde hun møtt Eindride Slaatto som også gikk på arkitekt- linjen. De giftet seg i 1921 og fikk to barn, Nils og Marie. Dermed var det slutt på studiene for Anines del.

I 1935 kom hun tilbake til Lillehammer. Det var ikke lett å være alenemor med 2 barn, men Anine var aldri rådløs. Hun underviste i teknisk tegning ved en aftenskole. Hun satte i gang privat småindustri i 1935 og var selv disponent.
Luene hun fikk strikket med husmødrenes hjelp, ble en stor suksess. Anine hadde nemlig kontaktet stormagasinet Steen og Strøm i Oslo, og der gikk luene som varmt hvetebrød. Andre måter å få inn penger på til det daglige liv var som frilansjournalist med bidrag både i Urd, Vi selv og vår hjem og Kunst og Kultur. Hun var også radiokåsør. Senere i livet ga hun ut disse artiklene i 3 bøker som hun kalte Lillehammer-profiler med dedikasjon «Til minne om positive mennesker som krevde lite og meget ydet».
Ved siden av å få inn nok penger til de daglige utgiftene var Anine interessert i det meste og blandet seg i det meste. Da krigen kom i 1940, organiserte hun strikking av strømper til soldatene i organisasjonen «Kvinners Frivillige Beredskap». Hun fikk utlevert hele garnlageret til Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. Garnet ble kjørt til malermester Mæhlums gård i Storgata. Derfra ble arbeidet organisert.
17. april 1940 rykket hun inn en annonse i Dagningen med overskriften:
«FINN FREM STRIKKEPINNENE!
For dem som ikke er beskjeftiget med matstell og i annet viktig arbeid, vil jeg anbefale strømpestrikking til våre soldater. En beltesekk med strikketøy og gjerne med ekstra pinner å gi bort er god å ha under flyalarm. Syng også visen om hr. Sinclair, men med litt fart. Strikking beroliger nervene som ikke må klikke når det gjelder å vise at vi er av Pillar-Guris slekt. Anine Vollebæk Slaatto N.K.F.V.»

Krigen har Anine fortalt og skrevet mye om. I brev til Wilhelm Molberg Nilssen skriver hun i 1964:»Jeg er forarget på min sønn at han ikke har på veggen hverken «Kongen takker deg» eller deltakermedaljen fra krigen april 1940 (han var ikke fylt 17 år) eller tegningen han laget «Vi vil vinne» som jeg har rammet inn til ham, særlig fordi han har 3 sporty sønner som det kunne være et eksempel for».

Allerede 8. april 1940 sendte Anine sin 13-årige datter Marie til Gausdal for å hjelpe til på en gård og komme bort fra byen. Anine skriver: «Jeg hadde sendt min datter rett opp i krigen. Det var til å gråte over. Men jeg tenkte at siden hun bar sin fromme oldemors navn, og denne var hennes gudmor, så fikk jeg stole på miskund i mange slektsledd. Da Marie skrev en beretning om det i skolen, sa rektor Lødrup at han var forundret over at en husmor fra Lillehammer skjønte det var krig allerede 7. april. Men ikke utenriksminister Koht og general Laake».

10. april 1940 ble Anine anmodet om å komme til bykontoret. Der gikk formannsekretær Widding opphisset frem og tilbake. Byen var full av evakuerte Oslo-folk. Ordføreren var syk og rådet formannsekretæren å ringe til Anine: «De får carte blanche med å ordne matstasjoner». «Jeg svarte ham», sa Anine, «det er allerede lagt opp av Kvinners Frivillige Beredskap hvis gule armbånd jeg bærer. Jeg sa også at hun som bestyrte det, selv om hun var gravid, var vokset opp i frisk luft på Hedemarken, og jeg kjente slekten – hennes morfar var landbruksskolebestyrer og hang på veggen hjemme. Den slekten kunne administrere!».
Dagen etter fant hun en avrevet toalettpapirrull på kjøkkenbenken med sønnen Nils sin skrift: «Krigsinnrullert. Spiser i forlegning.» Nils ble arrestert høsten 1940 17 år gammel. Han satt på Grini til våren 1941. Etter artium begynte han på arkitektutdannelsen ved NTH. I Trondhjem ble han arrestert igjen. Anine som hadde betalt semesteravgift for ham, fikk tilbakebetalt den fordi han var fengslet. Nils ble senere en meget kjent arkitekt og gikk i kompaniskap med en annen lillehamring, Kjell Lund. Det ble firmaet Lund & Slaatto.
Norges hjemmefrontmuseum ble åpnet 7. mai 1970. Anine overleverte flere gjenstander og hadde en utstrakt korrespondanse med ledelsen. Hun skriver til Hans Luihn: «De har kanskje fått med at min sønn, Nils Slaatto, laget forsidetegningen til vår illegale avis «Vi vil vinne» som gikk inn etter ett år».
Tore Pryser etterlyste i 1981 kvinners innsats under krigen til årboka i historielaget. Anine skrev da til ham at hun har 2 kg stoff, bl.a. lotteberetning som hun vil gi til fylkesarkivet på Maihaugen. Hun skriver også at hun «forgjeves har etterlyst den skrivekonkurranse fra juni 1940 hvor min datter vant 3. premie for sine krigsopplevelser. Den burde være av stor interesse for historikere». Hun får også med at boka er for dyr for henne å kjøpe, så hun hadde bare kikket i den i bokhandelen. Det endte vel med at hun fikk boka.

«Jeg har alltid hatt intuisjon og ville ikke bli skrevet om. Derfor kom jeg ikke i tyskernes søkelys og kunne være til nytte», sier Anine da hun fikk besøk av en journalist som ville skrive om hennes soldatstrømper. «Min kusine (Marie Bjørnsgaard) kom nylig med en spiss bemerkning om at jeg hadde kommet med mitt navn mange ganger i årboken, men det var redaksjonen som satte inn mitt navn». Kusinene kunne begge være krasse i tale. Kusine Marie hadde status som krigsenke med 3 små barn, mens Anine var en skilt kvinne.

Anine ga også ut en artikkel om kriseoppskrifter på mat under krigen. Hun skriver: «Så vidt jeg vet, var ikke tran rasjonert, heller ikke kippfisk eller kaviar på tuber. Jeg hadde baccalao i et selskap jeg holdt for direktør Sandvigs og konservator Ås fra Eidsvold da jeg hadde fått solgt min nedpakkede lysekrone etter Eidsvoldsmannen, kanseliråd Carl Adolf Dahl, fars oldefar fra Halden. Men først forhørte jeg meg om fru Sandvig tålte baccalao. Summen rakk til et halvt års studium for min sønn ved NTH.
Fersk sild stekte vi uåpnet i eget fett og renset den etterpå. Sepe lærte vi oss å koke til storvasken i bryggerhuset av salmiakk, soda og dyretran eller kassert fett fra slakteren. Vi drøyet brødforbruket ved å steke lompe på kokeplatene for poteter var det stort sett bra med de fleste vintrene under krigen. Jeg hentet 2 – 3 liter melk hver lørdag i mørket i fjøset hos min fetter mot å gi ham brennevinskortet. Sopp erstattet kjøtt. Alikevel var det ikke matmangelen som huskes best fra okkupasjonstiden, men mangelen på frihet og alle dødsdommer samt soldatenes hanemarsj i gatene. Min svigermor var forarget over bortkastet tid for mannfolkene. De burde heller dyrket korn for å avverge melmangelen, mente hun».

Etter krigen i 1945 reorganiserte Anine Høyre Kvinners Klubb og Lillehammer Kvinneråd. Hun ble for øvrig utnevnt til æresmedlem i 1971. Hun var styreformann i Lillehammer Sanitetsforening T.B.C. Sanatorium fra 1947 – 1956, styremedlem i Sanitetforeningen i 20 år, en tid også fungerende formann. Hun var medlem av Lillehammer Bygningsråd i 18 år fra frigjøringen 1945. Forbrukerrådet interesserte henne også hvor hun var varaformann fra 1953 og fast medlem fra 1955 til 1958.

Anine kjempet uredd for så mangt, og det ble til utallige innlegg i lokalavisen.
Det førte til fan-klubb på gymnasiet – en hel tavle var viet avisutklipp av henne.
Gymnasiastene hadde sansen for henne, det at hun nesten alltid kom litt ut på viddene og fikk flettet inn sitt opphav, sin familie, på en eller annen måte før hun kom tilbake til saken. Av den grunn var hun også representert i Dusteforbundet flere ganger.
«Jeg så ikke på mitt arbeid som forretning», skriver Annine. «Nils sier at det er fordi jeg er datter på Lysgaard (hvor jeg arvet 1200 kr) at jeg aldri blir tilbudt ordentlige honorarer, ikke engang får jeg avisen gratis som takk for alle leserbrev, så jeg gjør alltid gratisarbeid og best passer i sanitetsforeningen».

Hva fikk Anine utrettet med all sin iver i forskjellige utvalg og foreninger? Hun elsket byen sin og var byens pådriver og blandet seg i alt som hun syntes var vesentlig. «Jeg er blitt kalt byens våkne samvittighet. Det er fordi jeg følger godt med». Som medlem av Bygningsrådet i 1950-årene gikk hun inn for freding av Storgaten. Den måtte bevare småbypreget. Tross det ble Vold-bygget, Nordstrandgården og Handelens og Håndverkets Hus bygget, men dette godtok hun. Som hun sa etter 18 år i Bygningsrådet: «Mannfolkene er så forsiktige for ikke å støte hverandre». «Men», sa hun, »vi må ikke lage Maihaugen av hele Lillehammer. Vi må forstå å bevare tradisjon og særpreg som etter mitt skjønn er mer nødvendig enn noe annet i dag». Hun mente at en lav Storgate-fasade på begge sider ville forhøye byens sjarm. Med høye husrekker ville Storgata bare bli en sjakt med eksos i bunnen. Hun tok også for seg fargene på husene i Storgata allerede i 1935 da hun flyttet tilbake. Den kremgule fargen som bredte seg over alt i byen var kjedelig. Hun etterlyste i stedet jordfarger som mosegrønt, guloker og grønt til å live opp husene med. I 1979 troppet Anine opp i redaksjonen til Morgenposten med sin tredje bok i håndvesken for å få fart på salget. «Jeg er interessert i å bevare det gamle, ikke for det gamles skyld, men for de unge som kommer etter oss. Det er et hav av tid mellom to-tre generasjoner, og det synes for meg som om de gamle har et stort ansvar med å viderebringe det de sitter inne med av minner og erfaringer. Jeg forskrekkes ofte over hvor lite mange unge vet rent utover nøkterne historiske fakta». Hun mente at ikke bare gamle minner bør bevares, men selvfølgelig også gamle bygningsmiljøer.

Det var ikke bare hus hun ville verne, men gamle trær, gatebilder, dyrket mark.
Byen skulle vært utvidet på skrin jord, ikke tatt den beste jorda til hus. Hun var fortørnet over at det på den gode jorda på Smestad ble satt opp boliger når det fantes så mange andre muligheter. I et intervju i 1960-årene sier hun: «Storgaten er en deilig gate, men med dagens trafikk er den jo ikke brukbar. Mitt forslag er å få den til gågate, eller hvorfor ikke gjøre som tyskerne under annen verdens krig, lage enveiskjøring».

Sandvig-statuen på Stortorget gjorde hun opprør mot og dro selv inn til Arne Durban for å få ham til å omarbeide statuen slik at Sandvig ble stående. «Han var velvillig», fortalte Anine, men da hun la ut lister i to butikker for å få folket med seg, ble det dårlig tilslutning.

Anine hadde fra ungdommen av lært ikke å sløse. Hun var påpasselig med penger, og det var hun nødt til. På sine eldre dager var hun opptatt av at ungdommen sparte for lite. «Vi ble oppfordret til å spare i min ungdom, men vi skulle ikke spare mere enn vi hadde noe å gi bort. Det er simpelt å fråtse».
Anine reagerte sterkt da garderoben i Banken i 1948 ble forhøyet fra 35 til 50 øre. I fnysende protest kastet hun fra seg yttertøyet på disken.

I Opplandsarkivet på Maihaugen er det innlegg og brev av Anine skrevet på baksiden av f.eks. «Refusjon av parkometeravgifter», på ark fra utstillinger – hun skrev på alt hun fikk tak i. Baksiden var jo blank og kunne romme atskillig skrivestoff.

En slektning forteller at hun var forsiktig i matveien hjemme, men tok for seg borte. Hun måtte ha et umettelig pågangsmot. Dessuten hadde hun tro på seg selv. Hun skriver i en kommentar til Jon Vegard Lundes bok: «Det var i grunnen leit at du ikke kontaktet meg som har en klebrig hukommelse». I et innlegg skriver hun: «Jeg har ikke bare skrivekløe – jeg har tankeoverføring og gjetter ofte på forhånd hva neste setning blir i et foredrag».
I familien gikk Anine for å være naiv. Det var dessuten umulig å føre en dialog med henne. Hun holdt på sitt.

I 1981 forteller hun til Anita Smestad som var formann i historielagets bokkomite`: «Jeg ga 60-års beretningen om Lillehammer Kvinneråd til lektor Pryser, og vi smilte av så beskjeden jeg var som hverken hadde satt forfatternavn eller inn mitt fotografi som formann».

Anine lot aldri en sjanse gå fra seg til å komme inn på slekta. Hun var også glad i slektstreff. På Sjusjøen i slutten av 1980-årene var stort og smått samlet, og Anine grep som vanlig ordet, satt med lukkede øyne og nøt seg selv, snakket og snakket. Det ble mange ganger en tålmodighetsprøve ved slike anledninger for tilhørerne.

Anine hadde en utstrakt brevveksling med mange interessante folk. Georg Hygen, professor i botanikk, brevvekslet hun med om sin farfars vardøgr.

Av de utallige interessene Anine hadde, er noen nevnt her. Hun var seg selv i alt, tok seg ikke særlig nær av kritikk for hun hadde rett og durte frem med det hun brant for og trodde på. Bare synd hun hadde sin storhetstid for 60 – 70 år siden. I dag kunne hun endt opp som hva som helst.

I 1985 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull. Det satte hun umåtelig pris på og bar medaljen så ofte hun kunne. Mange i hennes omgangskrets var like skarpe i replikken som hun selv. På min tante Elis 90 års dag hadde Anine medaljen på kjolen sin. «Hva er det du har på brystet», spurte Eli. «Det er Kongens fortjenestemedalje i gull», svarer Anine. «Jeg la igjen min i kjøkken- skuffen jeg», repliserte Eli.

Anine avslutter i et brev til professor Pryser: «Jeg sier som Lec Walesa, uten noen sammenlikning ellers, at mens andre tenker seg om, så handler jeg uten betenking». Og takk for det.