Denne dagen er Thobias riktig tidlig ute i tunet. Han vil være på plass når karene kommer. Vanligvis kan klokka dra langt over ni før han er klar ved kjøkkenbordet til kaffe og kakuskiver. Det hender at både Rakell og innejenta skjenner litt for at maten må på bordet enda en gang. De får jo ikke gjort annet enn å dekke på og av. … Men, kroppen hans vil liksom ikke i gang om morgenen. Når han våkner er han stiv som en stokk og det kan ta både en og to timer før han får lirket seg ut av senga og inn i klærne. Og enda har han det verste igjen; Ned trappa må han. Det er ikke rom til å ligge i nede i nyhuset, bare stue og kammers og stue og finstue på rekke og rad. I gamlehuset hadde han hatt kammerset innenfor kjøkkenet og kort vei til det han trengte, men riktig kaldt hadde det nå vært vinterstid.

Sønnen, Hans, er også i tunet sammen med gardskarene og rydder plass til treskeverket.”Døkk lyt dra unna plogen”, roper han.” Handkjerra kan du, Øyvind, kjøre opp bakom skjulet”. Gardgutten Øyvind var blitt tolv år denne sommeren og gammel nok til å ta del i treskearbeidet.” Der kjem dom”! Gutten peker mot hestefølget nede i dalen. Tre hester må til for å få alt utstyret opp de bratte bakkene. Vanligvis holder det med to når treskelaget arbeider på de nedre gardene. Når de har unnagjort de fire første gjenstår Solseth og Brettingen og veien opp til dem går så godt som rett til himmels. Da må de skru flere deler av treskeverket og la to hester dele på tyngda. Den tredje hesten har brettet, stolpene og motorreima i kjerra, samt såldene som må til. Denne høsten ble det dårlig kornavling og ingenting til overs for salg. Det gjør sorteringa enklere, men det er nå ei mager trøst. Rakell og de andre kvinnfolka er i full sving inne. Det er ikke fritt for at Thobias ser fram til et par dager med god mat. Rømmegrøt og lefse til dugurds er ikke hverdagskost.

Hestefølget har nådd fram til skolebygningen, kommer seg over bekken og tar fatt på bakkene. Sju karer er med og det låter bra i dem i dag. De hojer og ler og er i godlune. Dette er dagen før dagen. I morgen er det onsdag i martnasuka og fridag for alle som kan kalle seg kar. Bare Vesle-Ola på tre og han sjøl blir igjen på Solseth. Med to stokker og krokete bein kommer han seg ikke av gårde lenger. Rakell er en tur ute i tunet for å snakke med mannen sin. ”Det lyt døkk finne utur sjølve ” biter Hans henne av. Han er opptatt med sitt og skynder på for å være ferdig i tide. Guttungen fra oppi ”stuen” svirrer rundt på tunet som det eneste barnet. Begge foreldrene er borte på annet arbeid. ”Sjå te å ta med dæ ungen innatt. Dette e itte nånn plass å leike i dag”.” Det bli da så mange karer te å sjå ette honom her ute”, svarer Rakell og skynder seg inn igjen.

Ja, Rakell, ja. Hun arbeider jo, men det blir slett ikke slik som da hans egen Helga styrte inne på garden. Hun var alltid klar når ting sto på, og skjønte når folk trengte mat og når det sømmet seg med servering. Rakell er borte titt og ofte og engasjerer seg i både det ene og det andre. For et par uker siden var det møte i Sanitetsforeninga. En hel haug med kvinnfolk kom til gards og snakka og lo gjorde de til sene kvelden så en stakkar ikke fikk nattero. Sitter og leser gjør hun og. Aviser og bøker som hun har lånt til seg fra andre kvinnfolk. For kjøpe dem kan hun da vel ikke ha råd med. Han Hans har et stort hull i trøya, har han sett, og vesle Ingeborg har dårlig med labber….

Et par kuldegrader er det og litt rimfrost på bakken, men ikke så mye at det blir glatt av det. Det har hendt det har vært holkeføret til hestefølget. Da må karene gå foran hesten og hakke i isen og strø på sand så hestehovene kan stå i mot. Sola skinner bort i baklia. Småbruka ligger der på rekke og rad. Plassene var ikke førstevalget den gang da folk slo seg ned i Bødal og ryddet land. Nå er jo ikke Solseth noen veldig stor gard, men Thobias er stolt av bruket og de tjue nye målene han har dyrket opp i sin tid som bonde. Enda har Hans lagt til femten nye og opptil tjue mjølkekyr står på båsen. Husmannskontraktene er avsluttet for lenge sida, men folket i Hågån og Solsethstuen er fortsatt god arbeidskraft i onnene sommerstid, mot svært rimelig leie av hus og en jordlapp.

Der kommer de, runder hjørnet på våningshuset og smatter på fremste hesten så den orker den siste lille bakken opp i flate tunet. De andre hestene følger på. Så er det inn på kjøkkenet for å få litt varmt drikke i kroppen og en prat. Hans er lydhør for nytt fra de andre gardene. Det blir stappfullt på kjøkkenet og kvinnfolkene må trekke ut i kammerset så snart de har servert. Men, prate gjør de ikke. Strikketøyet kommer fram i ledigheten mens ørene er rettet mot kjøkkenet. De har nok hørt mye fra før, men det er alltid interessant å høre hvem som forteller hva og hvordan hendelsene blir lagt fram. Det er jo som regel avhengig av hvem som har sett og hørt og hos hvem autoriteten ligger. Thobias har stol bortved ovnen. Han blir så fort kald vinterstid. Ingen har gitt ham kaffe, men han vil jo ikke mase heller, på denne dagen. Bare katta finner veien til han og hopper opp i fanget og legger seg vel til rette på den altfor store vadmelsbuksa. Utpå tunet har Øyvind og guttungen fra ”stuen” funnet høy til hestene så de er beskjeftiget til karene kommer ut igjen for å spenne fra. Ola nede fra Bratland forteller om en gardskar som har vært hos tannlegen på Lillehammer og trukket ei tann. Den hadde sittet så godt og det hadde vært så fælt at gutten måtte ligge på divanen og drikke brennevin i tre dager etterpå. Da de skjønte at noe var galt fatt og at han måtte en tur til doktoren nede i Vestre, var han så full at han ikke kunne stå på beina, men måtte bæres ut av tre karer, diger som han var. Penicilin måtte til og det hadde gått bra, men han var ikke arbeidskar på fjorten dager etterpå.

”Nei, nå lyt vi komme oss ut att”, avslutter Ola fortellinga med, og alle reiser seg som på kommando. Digre støvler klakker i golvet og bare lukta av våt ull, hest og tobakk ligger igjen etter dem.

Kvinnfolka er straks på pletten og husjer på Thobias. De vil ha kjøkkenet for seg selv. Han stavrer seg ut igjen og det er så slitsomt at han lurer på hvorfor han egentlig har kostet på seg å gå inn. Når han endelig er ute i tunet er treskeverket allerede plassert langs låveveggen. Fire store klosser er satt i hjulene så maskinen skal stå støtt og flere av karene er i gang med å skru fast deler og montere reima. Justering av åpninger og stramming av skruer er viktig, vet han, fra den tida han selv var bas i arbeidslaget. En prøvekjøring må også til for å få effektiv tresking samtidig med at korn og halm holder seg helt, og rensinga og sorteringa slik man vil ha den. I dette tilfellet skal det bare sorteres etter størrelse til såkorn og forkorn.

Ola er særs flink med motorer og har ansvaret for den. Skiftnøklene ligger på rekke og rad i et klede på bakken ved siden av motoren mens han selv er opptatt med fettpressa og alle smøreniplene som skal fylles. Slurver man med smøringen går lagrene tørre under treskinga og man er riktig ille ute. Bare hundre prosent pålitelige karer kan inneha den jobben.

De to karene som skal hente loa fram fra låven og Øyvind som har jobben med å kaste halmen utover låvegolvet, driver fram og tilbake på tunet med hendene i bukselommene.

Omsider er det klart for prøvekjøring. På med startbryteren og det hele er i gang. Det hviner i lagrene og knaker i treverket før alt kommer opp i riktig hastighet og maskinen går jevnt og godt. En av ileggkarene sender tre oppkutta kornband inn i treskeapparatet. Etter en liten stund kommer halmen spyttende ut i andre enden. Når loa er gått igjennom alle apparatene blir treskeverket stanset, og kutting, rensing og sortering nøye studert før de igjen må til å justere åpninger og dra etter alle skruer. Thobias blir sliten der han står, men han må nå holde ut til selve arbeidet er kommet i gang. Det er høytid med treskinga og den skal han ha med seg i år og.

Alle på arbeidslaget har funnet plassen sin. Det er stille i tunet. Han vet at de gruer seg for jobben. Det var både slitsomt og ubehagelig å arbeide i støvskyen, selv om det alltid kjentes fint å være et lag hvor alle utgjorde en viktig del. Han skulle så gjerne ha vært med istedenfor å stå der som en vissen mann med ubrukelig kropp.

Så er de i gang igjen. Den største og sterkeste av karene bærer det sorterte kornet opp i stabburet og tømmer det på anvist plass. Det er en liten bakke opp dit også og han blir fort svett under hattebremmen. Etter noen turer forsvinner hatten helt av. Den store, svarte hårmanken er en hel hatt i seg sjøl. Thobias tenker der han står at det må være taterblod i denne karen. Mørk i huda er han også.

Det hele går så fort. I neste øyeblikk ser Thobias guttungen dette fram fra treskeverket med avrevet arm. Ingen enser det før budeia som står i tunet setter i å skrike. Alt stopper opp. Karene står som lamslåtte før Ola får summa seg til å stanse motoren og alle kan lytte til lyden av apparatdeler som stadig går langsommere. Kvinnfolka kommer styrtene til fra kjøkkenet. I denne situasjonen er det Rakell som viser handlekraft. Hun farer inn igjen etter rene kluter. Tilbake i tunet kneler hun ned ved siden av gutten. En liten rød dam har samlet seg på bakken der blodet pumper ut fra armstumpen. Hun drar gutten opp i fanget og gir seg til å surre, først en klut og så en til rundt og over armen. Samtidig kommanderer hun budeia til å finne en liten, flat stein. Øyvind skjønner hva mora vil og er raskest med å finne en passelig en. Hun napper den fra han og legger den oppå kluten på kuttet. Så to nye kluter som hun strammer godt til i håp om å stanse blodet. Guttungen har svima av og ligger slapt i fanget. ”Det va nå ingen tå oss som så honom, sier Amund og kikker på de andre som har samlet seg rundt Rakell. Karene beveger så vidt på hodet for å bekrefte det.

De sender Øyvind av gårde for å ordne hesteskyss på nabogarden nedenfor. Han er raskest på foten. Hans tar den likbleke gutten i armene og løper av sted han også, så fort det lar seg gjøre. Alle skjønner at dette haster og at doktoren er første stopp og så sjukehuset nede i Lillehammer. Hendene til Rakell er fulle av blod. Hun tar en av klutene som ble til overs og tørker av seg det verste. Så kommer tårene. Hun gjemmer ansiktet i hendene og hulker høyt der hun ennå sitter på bakken. Karene står rundt henne med hengende armer og vet ikke riktig hva de skal ta seg til. To kvinnfolk fra kjøkkenet får reist henne opp og støtter henne på veien opp til eldhuset.

Thobias subber duknakket mot inngangen til våningshuset. Ikke har han bein så han kunne løpe til og ikke fikk han fram en eneste lyd. Det er slett ikke sikkert han synes han har noe å stå opp for i morgen og kanskje ikke dagen etter det heller…….