av Margit Løyland

Hollandske skuter ”gjennemsøge alle vrinkler og vraaer” på jakt etter tømmer og matvarer, skrev tolleren i Flekkefjord til myndighetene i København midt på 1600-tallet. I flere hundre år, fra seinmiddelalder og fram til siste halvdel av 1700-tallet kom nederlandske handelsfolk og skippere til Norge for å hente tømmer, fisk og kobber. Mange kom tilbake til de samme områdene år etter år. Skipperne Johan Floris fra Emden og Arian Gosse fra Rotterdam var to av dem.

Rundt 1620 regner man med at cirka 400 skuter deltok i norgesfarten årlig. Mange kom fra sjøfartsbyer som Hoorn, Enkhuizen, Harlingen og Hindeloopen, sentrale sjøfartsbyen rundt Züdersee. Men handelen mellom Norge og Nederland hadde vært godt i gang allerede på midten av 1400-tallet. Da vokste den så raskt at det måtte reguleringer til. Rundt 1440 fikk nederlendere privilegier på handel med Norge. Handelsborgere fra byer som for eksempel Zierikzee og Amsterdam fikk kongelig tillatelse til å handle med Bergen, en rett som bare hanseatene hadde hatt tidligere.

Brødrene Gabriel og Selius Marselis etablerte seg i Kristiania midt på 1600-tallet. Brødrene var pengesterke og lånevillige. Det norsk-danske kongehuset ble gang på gang låntaker hos dem, som oftest når kongen trengte å finansiere krigføring. Til gjengjeld overtok marselisbrødrene jordeindommer over hele Norge. I en periode fra 1640-årene og framover var brødrene faktisk de største jordegodseierne i landet. De hadde eiendommer fra Bohuslen til Trøndelag. De tok over alle de store eiendommene som stattholder Hannibal Sehested tidligere hadde eid på Østlandet og i Sør-Norge og eide Bærum jernverk, Eidsvoll verk og mange andre tilsvarende anlegg. De handlet med jern, våpen og ammunisjon, leverte forsyninger til hæren og gav store kreditter til kongemakta.

Cornelia Bieckers kom fra en veletablert familie i Amsterdam. Hun var datter til borgermesteren i byen. I 1656 giftet hun seg i hjembyen med den velstående Jochum Irgens. Han eide flere hus og eiendommer i Amsterdam, men hadde også vært kammerherre hos de dansk-norske kongene. Av dem hadde han fått overdratt privilegiene knyttet til det nyetablerte kobberverket på Røros, og hadde vært hovedpartisipant der siden 1647. Cornelia ble engasjert i driften av kobberverket og i eiendomshandel både i Trøndelag, Nordland og Troms. Hun fortsatte som eier helt fram til 1686, ti år etter at mannen døde. Rørosverket var storeksportør av kobber til det europeiske markedet. Både norske og nederlandske kjøpmenn gikk aktivt inn i handelen med kobber. I en lang periode ble så mye som 80 prosent av alt kobberet fra Norge eksportert fra Røros over Trondheim og direkte til Amsterdam.

Nederlendere som Willem Barents og Jan Jacobs May van Schellinkhout deltok i ekspedisjoner for å finne nye handelsveger til de store krydder- og silkemarkedene i Asia. Ekspedisjonene resulterte i stor nederlandsk aktivitet i nordområdene. Svært mange norske sjøfolk var mannskap om bord på nederlandske skuter som gikk til Arkangelsk og andre russiske områder i nord på 1600- og 1700-tallet. Blant de mange hundre nederlendere som fartet langs norskekysten, var Jappe Ippes. Han bosatte seg på Nord-Møre og startet den første klippfiskproduksjonen i Norge. Da produksjonen var på topp, ble det eksportert mer enn 70 tonn klippfisk om året til Nederland, Portugal, Frankrike og Spania.

Kontakten med det reformerte Nederland og de calvinskinspirerte nederlenderne påvirket også troslivet her til lands. Didrik Meyer fikk i 1660-årene dødsstraff for å ha solgt noen dusin salmebøker med den reformerte kirkes trosbekjennelse. Etter fire år som klokker i en dansk-norsk menighet i Amsterdam, flyttet Didrik til Kvinesdal og tok med seg opplevelser fra en smeltedigel av en storby, språklig, etnisk, økonomisk og religiøst.