av Kariin Sundsback

Tusenvis av norske kvinner reiste fra sør- og sørvestkysten av Norge over Nordsjøen til Amsterdam på jakt etter et bedre liv mellom 1600 og 1750. Noen dro med familie, venner eller kjente, men det var også var mange unge, ugifte jenter som reiste alene til Amsterdam. Det faktum at norske kvinner ikke bare flyttet til Amsterdam sammen med andre, men også tok et slikt stort steg alene, er unikt. Amsterdam var på denne tiden en rik by i full utvikling, og den var kjent som mulighetenes og migrantenes by. Migrantene trodde at det skulle være nok arbeid og husrom for alle, og det ble antatt at livsstandarden generelt sett skulle være mye bedre enn i hjemlandet. De norske kvinnene jobbet og bodde i Amsterdam, ofte resten av livet, men de har etterlatt seg få spor. Bare i demografisk kildemateriale, som i lysningsregistrene, der man tok ut ekteskapslysing før man giftet seg, og i medlemslistene fra Den lutherske kirken i Amsterdam, kan man finne informasjon om dem. Det fantes også et stort antall kvinner som aldri giftet seg i Amsterdam eller som ikke var et aktivt kirkemedlem. Felles for nesten alle disse kvinnene er at det er vanskelig å få innblikk i livene deres, utenom de få demografiske opplysningene som finnes av dem. Vi vet ikke hvordan de levde, bodde eller hvilke sosiale nettverk de hadde i Amsterdam. I et forsøk på å gi et ansikt til disse glemte kvinnene, vil denne artikkelen fokusere på individuelle livshistorier som er funnet i juridisk kildemateriale. I avhørsbøkene er kriminelles avhør notert i detalj, hvilket er et av de eneste stedene der ellers anonyme personer i egne ord forteller om sin egen personlige historie og bakgrunn. Til tross for at livene til kriminelle norske kvinner ikke nødvendigvis er representative for alle, er det mulig å bruke avhørene for å forstå mer om emigrantenes liv. De gir oss verdifull informasjon blant annet om arbeid, leve- og boforhold og sosiale nettverk. Vi får vite mer om hvordan det var å leve i Amsterdam i tidlig moderne tid.