av Margit Løyland

Hollandske skuter ”gjennemsøge alle vrinkler og vraaer” på jakt etter tømmer og matvarer, skrev tolleren i Flekkefjord til myndighetene i København midt på 1600-tallet. Han var en av svært mange embetsmenn som observerte nederlandske skip langs norskekysten i tidlig moderne tid. Det var knapt en fjord, en elveos eller et havneområde som ikke fikk besøk av nederlendere fra Holland, Friesland, Zeeland eller en av de fire andre provinsene i den unge og ekspansive nederlandske republikken.

Skipperne Floris og Gosse

I flere hundre år, fra seinmiddelalder og fram til siste halvdel av 1700-tallet, kom nederlandske handelsfolk og skippere til Norge for å hente tømmer, fisk og kobber. Mange kom tilbake til de samme områdene år etter år. Skipperne Johan Floris fra Emden og Arian Gosse fra Rotterdam var to av dem. Skipper Floris oppsøkte med jevne mellomrom samme havneområde fra slutten av 1500-tallet og fram til 1615. Han kom med korn og tekstiler og fikk med seg tømmer, fisk, huder, skinn, smør og nøtter i retur. Noen år seinere seilte skipper Gosse inn i den samme havna med en fløyt, et spesialbygd skip konstruert for tømmertransport. Fløyten var ett av flere nye skip som nederlenderne tok i bruk i løpet av 1500-tallet. Det var flatbunnet for å kunne gå langt inn i grunne havner og elveløp. Andre skip som kreierter og brønnbåter, buisser, var bygd med tanke på rask seilas og på å frakte levende fisk og hummer raskt mellom leveringssted og markeder. Skipper Gosses fløyt var på 35 lester, noe som tilsvarer en lasteevne på mellom 80 og 100 tonn. Skipper og mannskap ble liggende i havna i to–tre uker, handlet direkte med de lokale innbyggere og ble godt kjent i nabolaget. Skogeierne hadde skåret bord og bjelker på sine egne bekkesager. Tømmeret lå klart, og begge parter var med på å losse og laste skipet. 4. juni 1620 betalte Arian toll for bord, bjelker, tønnebånd og flere favner ved. Han lastet også inn mindre varer som skinn, mose, nøtter og strikka strømper, som folk i nabolaget kom for å selge eller bytte med de mange lett omsettelige varer som de nederlandske sjøfolkene kom med. Slik fikk innbyggerne langs kysten vår tak i alt fra korn, salt, sko og tekstiler til krydder, brennevin, oster og skonrokker.

Handelsfolk og sesongseilas

Dersom vær og vind tillot det, kom skipper Arian tilbake til Fedafjorden i Vest-Agder både to og tre ganger i løpet av sommerhalvåret. Høststormer og vinterkulde satte en stopper for helårskontakt, men når vinterstormene løyet og våren var i anmarsj, seilte nederlanske skippere nordover. Samtidig med skipper Arian, altså rundt 1620, regner man med at cirka 400 skuter deltok i denne norgesfarten årlig. Mange kom fra sjøfartsbyer som Hoorn, Enkhuizen, Harlingen og Hindeloopen, sentrale sjøfartsbyer rundt Züdersee. Men handelen mellom Norge og Nederland hadde vært godt i gang allerede på midten av 1400-tallet. Da vokste den så raskt at det måtte reguleringer til. Rundt 1440 fikk nederlendere privilegier på handel med Norge. Da fikk folk fra byer som for eksempel Zierikzee og Amsterdam kongelig tillatelse til å handle med Bergen, en rett som tidligere var forbeholdt hanseatene. Nederlandske hansabyer som Groningen og Deventer var også aktive i den tidlige fasen. Etter samlingen av staten Nederland i 1585 markerte flere andre byer seg som viktige handelssentra. Ikke minst Amsterdam. Byen vokste og ble hovedsete for handel og internasjonal kontakt i løpet av 1500- og tidlig 1600-tall. Amsterdam ligger i provinsen Holland, og for mange norske handelsfolk, migranter og arbeidsvandrere var derfor Holland med storbyen Amsterdam det sentrale og mest nærliggende reisemålet. Provinsen Holland ble toneangivende for kontakten mellom landene, og er grunnen til at vi fremdeles kaller perioden mellom 1550 og 1750 for hollendertida.

Nederlenderne var interessert i fiskehandel, men seilte vel så gjerne til skogrike områder. Slik ble Drammen, med Kobbervik, den største tømmerhavna langs kysten. Alt i 1446 var tømmerhandelen så omfattende at det kom en egen toller i byen. Og den omfattende tømmerhandelen fortsatte. Hver vår ventet byen storinnrykk av hollendere, frieslendere og andre. Det hendte også at nederlandske oppkjøpere, såkalte sutlere, overvintret. Men det likte ikke drammensborgerne, som følte seg utkonkurrert av de pengesterke nederlenderne. De klaget over at sutlerne kom sammen med de hollandske skipperne om våren ”før isen går, og siden blir i byen – i stor mengde – og handler med atskillige kjøpmannsvarer all sommeren igjennom inntil vinteren driver dem fra oss!” Sutlerne fungerte som agenter for tømmerskipperne, kjøpte last av bøndene og solgte små og store handelsvarer tilbake. Det var ikke bare i Drammen at sutlerne var reelle konkurrenter til lokale tømmerhandlere. Alt i 1548 kom det så mange nederlandske tømmeroppkjøpere og handelsmenn til trelasthavnene rundt Oslofjorden at de etablerte og privilegerte handelsborgerne i Kristiania klaget over tapte penger. Borgerne skrev sinte klager over at nederlenderne ikke brydde seg om regler og lovverk og handlet direkte med tømmerhandlere lenger ute i fjorden. De som egentlig hadde privilegier til å drive handel, ble aldeles utkonkurrert.

Brødrene Marselis

Kristianiaborgerne var redde for konkurranse, og den ble ikke mindre da de amsterdambaserte storkapitalistene, brødrene Gabriel og Selius Marselis, etablerte seg i byen midt på 1600-tallet. Brødrene var pengesterke og lånevillige. Det norsk-danske kongehuset ble gang på gang låntaker hos dem, som oftest når kongen trengte å finansiere all krigføringen. Tilbakebetalingen ble gjerne ordnet slik at marselisbrødrene fikk overta jordeindommer over hele Norge. I en periode fra 1640-årene og framover var brødrene faktisk de største jordegodseierne i landet. De hadde eiendommer fra Bohuslen, som var norsk område fram til 1658, til Trøndelag. De tok over alle de store eiendommene som stattholder Hannibal Sehested tidligere hadde eid på Østlandet og i Sør-Norge. Marselisbrødrene eide Bærum jernverk, Eidsvoll verk og mange andre tilsvarende anlegg. De handlet med jern, våpen og ammunisjon, leverte forsyninger til hæren og gav store kreditter til kongemakta. Selius Marselis flyttet til Norge i 1640-årene, mens Gabriel fortsatte å bo i Amsterdam. Selius ble både postdirektør og kongelig bergråd i Norge og fikk spesialordninger som skattefrihet og religionsfrihet. Han etablerte seg like ved datidens bykjerne og bygde herskapshuset ”Marselienborg” og en storslagen park i nederlandsk stil just der som Stortinget, Nationalteateret og Studenterlunden ligger i dag. Marselisbrødrene kunne etablere seg som storkapitalister i Norge fordi de kom fra en av de mest innflytelsesrike handels- og finansfamiliene i Nord-Europa. Faren hadde bygd opp et stort handelshus med sete i Hamburg og Amsterdam samtidig som han utviklet et nært samarbeid med kongefamiliene både i Russland og Danmark-Norge. Han hadde sendt sønnene sine på opplæring på lange handelsreiser i Europa og Asia. Brødrene bygde opp egne formuer samtidig som de begge giftet seg med kvinner fra kapitalsterke handelshus i Amsterdam. Midt i den perioden da Nederland og Amsterdam opplevde sin aller sterkeste og rikeste økonomiske storhetstid, satt de med sentrale økonomiske maktposisjoner i Norge. Brødrene er i ettertid blitt omtalt som representanter for en brutal, primitiv og snyltende form for kapitalisme.

Cornelia og kobberet

Cornelia Bieckers kom også fra en veletablert familie i Amsterdam. Hun var datter til borgermesteren i byen. I 1656 giftet hun seg i hjembyen med den velstående Jochum Irgens. Han eide flere hus og eiendommer i Amsterdam, men hadde også vært kammerherre hos de dansk-norske kongene. Av dem hadde han fått overdratt privilegiene knyttet til det nyetablerte kobberverket på Røros og hadde vært hovedeier, hovedpartisipant, siden 1647. Cornelia ble, som sin mann, engasjert i driften av kobberverket og i eiendomshandel både i Trøndelag, Nordland og Troms. Hun fortsatte som eier helt fram til 1686, ti år etter at mannen døde. Rørosverket var storeksportør av kobber til det europeiske markedet. Både norske og nederlandske kjøpmenn gikk aktivt inn i handelen med kobber. I en lang periode ble så mye som 80 prosent av alt kobberet fra Norge eksportert fra Røros over Trondheim og direkte til Amsterdam. Kobber var etterspurt vare over hele Europa. Sterk folkevekst gjorde kobber til ettertraktet råmateriale til produksjon av mynter, ammunisjon og kokekar. Likevel var Jockum Irgens konkurs da han døde. Cornelia Bieckers klarte å kjøpe tilbake noen av eiendeommene, og sammen med slektninger fortsatte hun å disponere privilegiene ved kobberverket på Røros. Familien Bieckers/Irgens utnyttet virksomheten i Bergstaden maksimalt. Måten de drev kobbegruvene på, skapte mye uro i lokalmiljøet, og arbeidsfolkene ved kobberverket gjorde opprør flere ganger. De måtte vente lenge på lønn og oppgjør for arbeidet, og når eierne samtidig tjente gode penger på kobberdriften, var det ikke underlig at arbeidsfolkene reagerte. Materialebøndene, det vil si de som leverte ved og kull og transporterte malmtømmer, proviant og redskaper til gruver og smeltehytter, klaget over at det kunne gå opptil sju–åtte år før de fikk endelig oppgjør. Og når betalingen omsider kom, var det ofte i form av altfor høyt prisete matvarer.

Jan og Katrine, Barents og Ippes

Nederlenderne som bosatte seg i Norge i kortere eller lengre perioder, tok slett ikke bare med seg varer og kapital. De tilførte landet vårt nye skikker og væremåter, nye ord og språklige vendinger, og nye navn på steder, personer og slekter. Vi har fremdeles familienavn som Irmens, de Witt, Geelmeyden, Dedekam, Harmens og Brix, men også fornavn som Jan, Henrik, Teis, Evert, Annette, Susanne, Katrine. Nederlendere som Willem Barents og Jan Jacobs May van Schellinkhout deltok i ekspedisjoner for å finne nye handelsveger til de store krydder- og silkemarkedene i Asia. De fikk Svalbard på kartet for første gang og satte navn på Bjørnøya, Spitsbergen, Amsterdamøya, Barentsburg, Jan Mayen og mange flere. Ekspedisjonene resulterte i stor nederlandsk aktivitet i nordområdene. Hvalfangst, sel og fuglefangst kom i fokus. I en lang periode drev nederlenderne ren rovdrift på ressursene i Nordishavet. Det ble bygd festningsverk på enkelte øyer, og hver sesong var hundrevis av mennesker i arbeid med fangst og koking av hvalolje. Nederlenderne gav opp å finne sjøveien gjennom nordøstpassasjen, men de oppdaget nytt land og nye markeder. Svært mange norske sjøfolk var mannskap om bord på nederlandske skuter som gikk til Arkangelsk og andre russiske områder i nord på 1600- og 1700-tallet.

Blant de mange hundre nederlendere som fartet langs norskekysten på 1600-tallet var Jappe Ippes. Han utnyttet blanke svaberg og etablerte seg med stor aktivitet på Nordmøre et lite tiår på slutten av 1600-tallet. Jappe Ippes kom fra en sjøfarende nederlandsk handelsfamilie som hadde seilt langs norskekysten i flere generasjoner. De var dermed godt kjent både med mennesker og natur. Familien hadde sine faste handelskontakter og var godt kjent i flere havner. Jappe Ippes måtte søke om spesialtillatelse for å drive med klippfisktilvirkning for salg og eksport på Tustna. Han hentet eksperter fra Spania og Frankrike. De kunne kunsten å salte og tørke fisken. Berget fungerte som tørkeplass, men det betydde at svabergene måtte skrapes og rengjøres før klippfisken kunne legges til tørk. Jappe Ippes bygde også sjøhus og brygger og sørget for en god havn for skipene som skulle hente fisken. Mye gikk til middelhavslandene. Da produksjonen var på topp, ble det eksportert mer enn 70 tonn klippfisk året til Nederland, Portugal, Frankrike og Spania.

Didrik og den reformete lære

Marselis-familien fikk innvilget religionsfrihet i Norge. Men det var et privilegium som bare noen ganske få velstående personer fikk nyte godt av. Didrik Meyer fikk i 1660-årene dødsstraff for å ha solgt noen dusin salmebøker med den reformerte kirkes trosbekjennelse i til vanlige bygdefolk i Vest-Agder. Det var strengt forbudt. I den dansk-norske staten var luthersk lære enerådende og statskirke innført ved reformasjonen i 1536. Fra da av var kongen øverste religiøse leder og all annen religionsutøvelse enn den lutherske ulovlig. Men kontakten med det reformerte Nederland og de calvinskinspirerte nederlenderne påvirket også troslivet her til lands. Etter fire år som klokker i en dansk-norsk menighet i Amsterdam flyttet Didrik til Kvinesdal i Vest-Agder og drev tømmerhandel sammen med en kompanjong. De hadde sin egen skute, men kom på et tidspunkt opp i en voldsom krangel om hvem som var ansvarlig for å betale tollutgiftene. Kameratskapet fikk en alvorlig knekk, og kompanjongen beskyldte Didrik for å drive vranglære. Grunnen var de mange salmebøkene han hadde importert fra Amsterdam. Vranglære var langt mer alvorlig enn tollsvik. Didrik ble stilt for retten. Under rettssaken kom det fram at han hadde diskutert religiøse spørsmål med mange i nabolaget og forfektet både predestinasjon og reformert nattverdslære. Han hadde havnet i slåsskamp og pinlige situasjoner på prestegården der han bodde til leie, og han hadde ikke besøkt nattverdsbordet slik han skulle. Tvert imot, ble det referert i retten. Etter å ha tatt i mot nattverden under et besøk i Amsterdam, hadde han sagt til en kjenning at ”fanden fare i meg, før jeg går til nattverd hos en norsk prest igjen!”

Didrik Meyers sak var innom flere rettsinstanser. Fra bygdeting via kirkelig domkapittelrett til øverste norske domsmyndighet, som var Overhoffretten. Der ble han i 1673 ilagt en langt mildere straff enn dødsstraffen fra kapittelretten. Dommen ble omgjort til en pengebot på ti riksdaler. Engasjementet og den religiøse kulturpåvirkningen fra Nederland hadde satt Didrik i en livstruende knipe, men det var nok de samme oversjøiske kulturpåvirkningene som gjorde at også rettsapparatet mildnet sin avgjørelse. For alle som hadde vært i Amsterdam, hadde fått oppleve en smeltedigel av en storby, språklig, etnisk, økonomisk og religiøst. Religionsfriheten førte til at mange religiøse flyktninger fra andre deler av Europa havnet i Amsterdam.

Den strenge og nøkterne kalvinske borgerskapsetikken preget mange nederlandske handelsfamilier. Også vanlige arbeidsfolk, handelsborgere og embetsverk her i landet ble påvirket av tanker og trender i det internasjonale nederlandske samfunnet. Religiøse anfektelser og bekjennelser er ikke bare teologisk, men også språklig inspirert av kontakten med Nederland. På mange områder fikk nederlandsk og nedertysk språk innpass i dagliglivet på 1500-, 1600- og 1700-tallet. Og det merkes om mulig enda mer i praktisk dagligliv enn personlige trosliv. Ord knyttet til hjem og arbeid, husgeråd, kjøkkenredskaper, skogsarbeid, tømmerdrifter, og ikke minst maritime uttrykk om sjø og skipsfart kom til oss via nederlenderne. Bestikk, brasing, kahytt, dørken, bestefar, bestemor, master og vrak er bare noen få slik eksempler. Vi sier f.eks. at vi blir mo i knærne eller at noe ikke er verd mer enn en døyt. Det gjør vi fordi nederlenderne kom med sine penger der døyt er den minste mynten og fordi mo betyr å være sliten. I tillegg er mange enkeltord direkte knytta til nederlandske vareslag som eddik, edamer, nøkkelost og genever. Enkeltord, men også måten vi sier ting på, ordtak og uttrykk som å gå fløyten, gå i dørken, hulter til bulter, akte og ære og mange andre stammer fra den samme nederlandske kulturkontakten.