Høsten 1973 kom jeg med toget til Lillehammer for å ta et skoleår på Nansenskolen, "Norsk Humanistisk Akademi". Det var et spennende prosjekt, hva ville dette innebære?
Bak meg hadde jeg en tre-årig sykepleie-utdanning, pluss et år i utlandet. Jeg var 24 år, og slett ikke sikker på hvor veien videre ville føre meg. Jeg var på let, ville lære mer, erfare mer.
Skolen innfridde! Det ble et år rikt på faglig, sosialt, politisk og menneskelig påfyll. Vi lærte og utviklet oss, og jeg fikk venner for livet.

Den høsten tok skolen i bruk sitt nye internat, nesten alle studentene bodde der. Det var nytt og fint, stort sett enerom. Interiøret var preget av tidens smak, farger i brunt og grønt. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at det var liv i bygningene. Vi var vel bortimot seksti elever, de fleste kom rett hjemmefra. Dette var jo tidlig 70-tall, noen oppfattet kanskje internatforholdene som spennende?
Grytidlig om morgenen 13. desember, kom rektor Vebjørg og banket på alle dørene. Hun sang om Luzia og bød på kaffe og luzzekatter. Elevene var litt usikre på hvordan dette skulle tolkes, hva betydde besøket? Det gikk bra, noen lå i sine egne senger, andre ikke. Men Ove fant ingen igjen. Senere viste det seg at han lå i senga til kjæresten. Hun var bortreist.

Det året var det ikke linjedelt undervisning, men vi kunne fordype oss i fag etter interesse og lyst. Hver dag starta med fellesundervisning, før vi delte oss i grupper. Jeg opplevde undervisningen som en stor glede, endelig kunne jeg bade i kunnskap om samfunnsfag, litterær analyse, kunsthistorie, etikk, osv. osv. Det var også tilbud om mer praktiske fag, slik som foto, kunst og dans. Miljøet var preget av tidens politiske diskusjoner; det var Nord/Sør problematikk, Marx` dialektiske materialisme, og var ikke Donald Duck egentlig skadelig for barn? En gruppe fordypet seg i klassisk musikk, og skolen hadde eget kor under ledelse av Leif Ramsøy.

Nansenskolen ble som kjent starta i mellomkrigsåra som en motvekt mot brune strømninger i tiden, en reaksjon mot fascismen som vokste fram i Europa. Under krigen var skolen stengt, men ble gjenåpnet da freden kom. I skolens historie finner vi mange kjente personligheter blant både lærere og tidligere elever. Hallvard Grude Forfang var rektor i mange år, han ble nærmest for en legende å regne. Denne vinteren hadde han permisjon for å skrive skolens historie, men han kom innom og hilste på. En kveld holdt han sin berømte "kvelds-seto", etter modell fra de gamle bondesamfunn, hvor det var samling ved peisen etter dagens dont. Han satt så trivelig og rolig i fellesrommet med pipa si, han fortalte om historien og skjønnheten i en gammal selepinne. En enkel liten sak, likevel rikt dekorert. Den kunne fortelle en historie om tradisjon og kunnskap som ble overlevert mellom generasjonene. Hver slektsledd hadde ansvar for å overlevere arven i bedre stand enn den de selv hadde fått.

Tradisjonen tro kom det mange gjesteforelesere gjennom skoleåret. Jeg kan huske i fleng; Finn Carling, Johan Galtung, Halldis Moren Vesaas, filosofen Arne Næss, lyrikeren Olav H. Hauge, Egil Wyller og Rolv Mikkel Blakar, som lærte oss at Språk er Makt. Thorleif Schjelderup var den ultimate friluftsmann, og teologen Gaute Gunleiksruk, som senere ble rektor på skolen. Grafikeren Guttorm Guttormsgaard underviste i grafikk.Vi var unge og vi tok imot. Det var kunnskap, men mye mer enn det. Det var opplevelser og inspirasjon til å lese, tenke og påvirke det samfunnet vi lever i. I alle år senere har jeg tenkt på modellene "tese- antitese som ender opp i syntese", for ikke å snakke om lærdommen fra George Orwells bok Animal Farm. "Alle folk er like, men noen er likere enn andre...".

Marx` teori om basis og overbygning gjorde seg gjeldende også for meg; stipend og lån ble litt knapt å leve av og jeg måtte finne en utvei for å tjene penger til skolen. Husker godt jeg sto i en telefonkiosk og ringte opp til Lillehammer Sykehus. Den gangen var sykehuset den gule, lange murbygningen med inskripsjonen 1920 over hvovedinngangen. I telefonen presenterte jeg meg som sykepleier, og spurte om de hadde ledige nattevakter. Det hadde de, jeg hadde flere netter som avdelingsleder på Medisinsk avdeling. Det gikk bra, ingen led overlast, men ingen spurte heller noen gang om papirene mine .....

Skoleåret gikk som en røyk. Først hadde vi en periode for å bli kjent, hvem passet best sammen med hvem, hvordan skulle vi forme små og store miljøer? Det store flertall av elevene kom rett fra gymnaset og evt. foreldrehjemmet. Jeg hørte til en liten gruppe som hadde yrkesbakgrunn og noen flere år på baken.
Noen års aldersforskjell, og ulik bakgrunn, kunne gjøre stor forskjell, men de aller, aller fleste fant seg godt til rette. Det var forøvrig en lang gutt der, han la jeg noe merke til etterhvert. Vi fant ut at vi var veldig glad i å være ute og gå tur i den fine naturen som omkranset Lillehammer. En gang ble det nesten slått alarm da vi ikke kom hjem fra fjellet. Det viste seg i ettertid at beskjeden vi hadde ringt inn til skolen, ikke var gitt videre. Lærer Arne Christian beholdt roen, han mente at de to har det nok alle tiders på tur. Og det hadde han rett i.

Ved påsketider var skolen slutt, og det var mange dager med gråt og scener og tenners gnidsel. Vennskap var skapt, og det var mer enn trist å ta farvel. Men mange reiste også sammen ut i verden for å dele studenthybler og fellesskap på universitet og høyskoler. Skolen hadde gitt oss så mye av inspirasjon og lærdom, vi hadde vokst og blitt mange erfaringer rikere. Jeg tror flere yrkesvalg ble preget av det som vi lærte og opplevde gjennom skoleåret.
Jeg var fremdeles noe usikker på veien videre, skulle jeg følge en drøm og lese samfunnsfag, eller skulle jeg satse på den treårige utdanningen jeg allerede hadde? Vel, den gangen kunne sykepleiere få jobb nesten hvor og når de ville. Jeg skrev et brev til administrasjonen i Førde kommune, ville de ha en sykepleier den sommeren? Det ville de, og jeg reiste med tog, buss og ferje til Førde i Sunnfjord. Stedet som var utpekt som vekstsenter på Vestlandet. Planen min var å jobbe noen måneder, mens jeg sparte penger og tenkte videre. Mens jeg bodde der, kom Otto fra Nansenskolen på besøk....

Etter snart førti års ekteskap, og etter å ha bodd mer enn tredve år i Lillehammer, må jeg si at Nansenskolen har blitt en meget viktig faktor i mitt liv. Den hyggelige skolen står der som noe uforanderlig, samtidig som miljøet tar opp i seg nye tanker og strømninger i tiden. Stadig Åpne Møter, og tilbud enten det gjelder et helgekurs, et seminar eller et vinterkurs. Evig ung, og høyt elsket av alle de veldig, veldig mange elever som har vært så heldig å få tilbringe noe tid i dette helt spesielle miljøet.

Anne Gjefsen.

Tilbake