Ostehøvelens historie

Oppfinnelsen

Arbeidstegningen til en tidlig ostehøvel med patentnr.: 43377 (Foto: A-01077 Thor Bjørklund & Sønner AS, Opplandsarkivet avd. Maihaugen)

“Skjær pent av osten”, stod det på ostefatene i gamle dager. Det var det som var utgangspunktet for at Thor Bjørklund utviklet ostehøvelen. 

Han hadde sett seg lei av tjukke osteskiver og bestemte seg for å lage en kniv som skar like tynne skiver hver gang. I tillegg skulle redskapet være billig, enkelt å bruke, og føre til innsparinger på husholdningsbudsjettet.

Thor Bjørklund har selv fortalt at han hadde mange dårlige forslag før han kom frem til det som vi i dag kjenner som ostehøvelen. Blant annet var han innom en kniv basert på streng-prinsippet. Selv om Bjørklund var oppfinnsom og hadde mange ideer, var det noe så nærliggende som møbelsnekkerens høvel som skulle sette han på sporet av den fremtidige ostehøvelen.

Ostehøvelen består i hovedsak av fire deler; et blad med en egg, en tange, en stift og et skaft. På prototypen, som forøvrig ikke eksisterer lenger, var skaftet festet direkte på bladet, men det tok ikke lang tid før tangen og stiften ble satt inn som et mellomledd.

Patentet på ostehøvelen fikk Thor Bjørklund fra 27. februar 1925. Tandbergs Patentbyrå i Oslo hjalp Thor Bjørklund med å sikre patentet. Bjørklund hadde selv stor tro på sitt produkt og var raskt ute med å sikre seg patentet i flere andre land. Allerede første året hadde han produktrettighetene i Danmark, Sverige og Finland, mens Tyskland, Belgia, Tsjekkoslovakia og Sveits fulgte i løpet av få år.

Det skulle imidlertid vise seg å bli laget mange etterligninger etter Thor Bjørklunds ostehøvel, både i Norge og i utlandet. Til og med i nabobyen Gjøvik ble det forsøkt ostehøvelproduksjon. Antallet ulovlige kopier ble etterhvert så stort at Bjørklund ikke så seg i stand til rettslig å følge opp alle sakene. I 1942 gikk Bjørklunds patent ut etter 17 år. På det tidspunktet hadde Thor Bjørklunds ostehøvel sikret seg et godt grep om markedet med fokus på kvalitet til fornuftig pris.

At ostehøvelen er kommet for å bli er helt tydelig. Som et tegn på dette havnet ostehøvelen på et norsk frimerke i 1999. Ostehøvelen, sammen med bindersen, ble plukket ut som to norske oppfinnelser som skulle promoteres på frimerkene.

Produksjon

Nils Klufthagen i arbeid (Foto: A-01077 Thor Bjørklund & Sønner AS, Opplandsarkivet avd. Maihaugen)

De første høvlene ble raskt satt i produksjon hos Skarsten på Lillehammer. Skarsten tok imidlertid med seg produksjonen til Trondheim. Thor Bjørklund ble igjen på Lillehammer og sørget for salgsarbeidet. Etter en kort periode med produksjon i Trondheim ønsket Thor Bjørklund å flytte produksjonen av ostehøvelen tilbake til Lillehammer. Trondheimsfirmaet på sin side ønsket ikke å miste ostehøvelproduksjonen, og skaffet patent på en lignende innretning – som i teorien var den samme som Bjørklunds. Thor Bjørklund gikk rettens vei, og fikk firmaet Kunst – og Metallindustri dømt for plagiat og kjent uberettiget til å selge og lage ostehøvler.

I begynnelsen benyttet Bjørklund seg av en rekke underleverandører i forbindelse med ostehøvelproduksjonen. Både utstansingen av platene, fornikling av tangene og selve tangeproduksjonen var satt bort. Etter hvert som fabrikken fikk større lokaler ble Bjørklund mer og mer selvforsynt med det meste. I begynnelsen var hver høvel igjennom 50 – 60 ulike arbeidsoperasjoner før den var ferdigstilt. Før 1932 ble bladene stanset ut i Oslo, men dette året anskaffet fabrikken en egen presse og utstansingen av bladene kunne fabrikken nå gjøre selv. Når ostehøvlene var ferdige ble de pakket i spesialesker fra Christiania Æske- og Kartonasjefabrikk i Oslo.

I korte trekk var arbeidsprosessen slik: Stanse ut høvelbladet, file eggen for hånd, bore hull til tangen, slipe tangen og kanten på bladet, lodde fast spikeren, lakkere høvelen før fornikling, fornikle tangen, vaske bort lakken på bladet med lut, polere og glanse bladet, feste skaftet, siste finpuss av hele høvelen, vasking og innpakking og til siste skulle de ferdige høvlene sendes med jernbanen.

Produksjonen holdt fram under hele krigsperioden. Det var kun kortvarige stopp, blant annet under krigshandlingene i aprildagene i 1940. Den siste krigsvinteren satt Thor Bjørklund fengslet, og sønnene Ivar og Trygve oppholdt seg i Sverige. Da var det lojale arbeidere som holdt hjulene i gang, blant annet Thors brødre Arne og Hallvard.

Arbeid i fabrikken (Foto: A-01077 Thor Bjørklund & Sønner AS, Opplandsarkivet avd. Maihaugen)

Først etter 1945 ble produktspekteret betydelig utvidet. Enkelte stekespader var i produksjon under krigen, mens det etter krigen ble satt i gang kakespadeproduksjon. Senere kom det til stadig nye produkter, som salatbestikk, flaskeåpnere, nøtteknekkere, fiskespader med mer. All foredling og bearbeiding av råmaterialene foregikk de senere årene ved fabrikken, selv om mye av materialet var importert. Stålet kom for eksempel fra Sverige og Frankrike, mens tre til skaft var hentet fra Danmark, Finland, Thailand, Elfenbenskysten og Brasil, i tillegg til Norge. Skaft av tinn eller sølv ble montert ved spesialbedrifter.

Thor Bjørklund hevdet selv at det ble produsert om lag 40.000 ostehøvler i 1927. 40 år senere var produksjonen tidoblet. De første ostehøvlene kostet 5 - 6 kroner pr stykk i utsalg og av dette gikk tre kroner og 80 øre tilbake til produsenten. I år 2000 kostet en høvel av den enkle typen ca. 40 kroner, og av dette gikk 17 kroner tilbake til fabrikken.

Mottakelsen

Oppfinnelsen slo an! Dette var et hendig redskap til en overkommelig pris – og ostehøvelen var kommet for å bli!

Thor Bjørklund & Sønner As brukte ofte slike stemningsbilder i sine reklamekampanjer (Foto: A-01077 Thor Bjørklund & Sønner AS, Opplandsarkivet avd. Maihaugen)

Men selv om markedet ville ha ostehøvlene fra Bjørklund var det ikke alle som var like glade for Bjørklunds suksess. Meieriene fryktet, naturlig nok, at tynnere skiver ville føre til at osteforbruket ville gå ned. Flere kampanjer mot ostehøvelen ble lansert, deriblant ble meieriene oppfordret av Norske Meieriers Salgssentral om å henge opp poser rundt om i landet med påskriften “Kast ostehøvlene her”. I dag er imidlertid situasjonen en annen – der osteprodusentene bruker ostehøvlene i markedsføringen. 

På slutten av 1980-tallet og begynnelsen på 1990 opplevde Bjørklund stor salgssvikt. Sverige hadde tidligere vært et stort marked, men etter svensk devaluering ble de norske høvlene for dyre. I tillegg hadde svenskene egen ostehøvelproduksjon; og hadde i tillegg sikret seg en stor markedsandel i USA. 

Et lite oppsving fikk bedriften i midlertid i 1994. I forbindelse med OL på Lillehammer i lanserte Thor Bjørklund og Sønner AS en egen OL-høvel med sølvskaft. OL-høvelen ble en eksklusiv VIP-gave. I tillegg fikk bedriften god omtale internasjonalt i forbindelse med promoteringen av Lillehammer. Et annet stort eksportmarked på 90-tallet var Finland; som i det store og hele bare importerte klinger og monterte skaft selv, blant annet ved Finlands største gull- og sølvvarefabrikk Kutakeskus. Nederland var også et stort klinge-marked på 1990-tallet med 300 – 400.000 ostehøvler pr år. Her gikk mesteparten gjennom storkunden BOS Kaasegeredeschaap. Andre storkunder på 90-tallet var WMF og Hill i Tyskland. Tyskerne stod til dels for egen produktutvikling og salg, mens selve produksjonen var på Lillehammer.

Gavepakninger har også vært viktig og bidratt stort til omsetningen de senere årene, noe som fikk en pangstart i 1998 med storkonsernet ABBs bestilling på 16.000 gavesett.

Selv om konkurransen var skarp, var kvaliteten på høvler produsert andre steder foreløpig ikke god nok. Det førte til at resultatet i 1999 var “absolutt i overkant av hva norsk industri ellers kan vise til” som daglig leder Kristen Gunstad sa i bedriftens 75 års jubileumsbok i 2000. Da var overskuddet 12-13 % av en omsetning på 22 millioner. I jubileumsåret var dessertosthøvelen spesielt populær. I tillegg var osteraspen et viktig produkt. Andre produkter var salatsett, kakesett, fiskespade, smørkniv og brevåpner, i tillegg til ostehøvelen.

I 2006 lanserte Bjørklund en ny serie klebefrie produkter under navnet Amitto. Disse produktene ble tatt godt i mot sammen med et nyutviklet skalldyrsett som fikk merke for god design av Norsk Designråd.